Renspikket maktpolitikk

Verden hadde knapt fått børstet bort glitter og paljetter etter nyttårsfeiringen før Donald Trump ga oss en brutal påminnelse om hvilken verden vi nå lever i.

Det er en verden der makt gir rett og den sterkeste bestemmer.

USA har over lang tid bygget opp styrker utenfor Venezuela og i natt ble de brukt. Ikke bare til å gjennomføre et målrettet angrep mot militære installasjoner, men til å sende inn spesialsoldater og ta landets leder til fange.

Han ble deretter fraktet ut av landet og skal nå stilles for retten i New York.

Selv sett i lys av USAs brokete historie med sine naboland lenger sør, er dette oppsiktsvekkende.

Det er også lenge siden USA blandet seg inn på denne måten.

Vi må tilbake til 1989 og tilfangetakingen av Panamas leder Manuel Noriega for å finne noe lignende, og i størrelsesforholdet blekner det i sammenligning.

Prislapp på hodet

Flere folkerettseksperter mener USAs inngripen er folkerettsstridig.

Avisen New York Times skriver på lederplass at det er ulovlig i henhold til amerikansk rett.

Amerikanske myndigheter kommer på sin side til å framstille dette som en operasjon der de hentet ut en lovbryter som stod bak narkotika­smugling, eller «narkoterrorisme» som tiltalen lyder på.

Allerede i 2020 ble det tatt ut en tiltale mot Nicolás Maduro, og han hadde også under tidligere president Joe Biden en dusør på sitt hode.

USA kommer også til å argumentere med at Maduro ikke er å anse som en legitim statsleder etter presidentvalget i Venezuela i 2024, som han etter all sannsynlighet tapte klart til opposisjonen.

Vi fikk et hint om hva som var i vente med da Marco Rubio i fjor sommer la ut en melding i sosiale medier om dette:

«Maduro er IKKE Venezuelas president, og hans regime er IKKE den legitime regjeringen. Maduro er lederen for Cartel de los Soles, en narkoterror-organisasjon som har tatt kontroll over et land. Og han er tiltalt for å smugle narkotika inn i USA.»

Det nærmeste vi kommer kritikk

De fleste er enige med Rubio i at Maduro ikke lenger er å regne som en legitim statsleder, med noen unntak som i Moskva og Havanna.

Maduro har stått i spissen for et regime som har brukt rå makt for å holde seg ved makten og undertrykke egen befolkning.

Men det er en grunn til at reaksjonene fra europeiske statsledere er så avventende som de nå er.

Selv Storbritannia, som har stilt lojale opp for USA i omstridte militære operasjoner, markerer en stille avstand. Statsminister Keir Starmer sa i formiddag at de ikke hadde vært innblandet denne gangen og at internasjonal rett må gjelde.

Storbritannias statsminister Keir Starmer (øverst) og Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen.

Emil Nicolai Helms / Reuters / NTB og Ben Stansall / POOL / NTB

Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen understreker behovet for dialog og deeskalering, og sier at folkeretten må opprettholdes.

På diplomatspråket er det det nærmeste vi kommer en kritikk av en viktig og mektig alliert.

Grunnen til disse reaksjonen er at de frykter konsekvensene i Venezuela, og like mye i resten av verden.

Det kommer til å bygge seg opp et krav om at man tar stilling til det som har skjedd, både i FN og i de internasjonale domstolene.

Gjør som de vil

En langdryg rettsprosess mot Maduro kommer også til å skape ytterligere internasjonal spenning. Det kommer til å bli enda vanskeligere å være alliert av Trumps USA etter dette.

Og hva skal man si når autoritære regimer gjør det samme med en statsleder de har kommet på kant med i framtiden?

For Danmarks del er det enda mer akutt. Der henger den amerikanske trusselen om Grønland tyngre i luften etter angrepet på Venezuela.

USA har i sin nasjonale sikkerhetsstrategi sagt at de vil ha kontroll i den «vestlige hemisfæren», altså det amerikanske kontinentet, som Grønland geografisk er en del av.

Hvis de har grepet til våpen i den sørlige delen av kontinentet, kan de jo også det i den arktiske delen.

Det slående med angrepet på Venezuela og at USA tar landets leder til fange, er kanskje egentlig ikke at det skjer.

USA som verdensmakt har gjort som de selv har villet når de har ønsket det som mest også under andre presidenter.

Det mest talende for Trumps USA er at de ikke bryr seg med å bygge opp en argumentasjon overfor verdenssamfunnet og skape en allianse rundt seg.

De bryr seg ikke engang om å forklare dette overfor de andre amerikanske folkevalgte i Kongressen.