Relasjonsarbeid er ikke på valg

«Jeg vil ikke i barnehagen.» «Kan jeg være hjemme i dag?»

Når små barn sier det med et hikst i halsen eller blikket vendt bort mens de kler på seg, må vi lytte bak ordene. Noen ganger handler det om trøtthet. Andre ganger er det et stille rop om at noe ikke stemmer. Da må vi tørre å spørre: Hva er det som gjør at barnet ikke lenger føler seg hjemme der det burde være tryggest?

Hva skjer når et barn ikke finner sin plass i gruppa i barnehagen eller på SFO? Har de ansatte verktøyene og ferdighetene som trengs for å gjenoppbygge tillit, dag etter dag?

Når barn strever med å finne seg til rette, blir møtet mellom barnet og den voksne avgjørende. Da holder det ikke med rutiner, dagsplaner og god organisering. Barn trenger voksne som er emosjonelt til stede og som tåler barnets reaksjoner, ser bakenfor atferden og som evner å møte både barnet og foreldrene med varme og trygghet. Dette er krevende arbeid. Men det er også noe av det viktigste vi gjør.

Ansatte i barnehage og SFO gjør en formidabel innsats. Selv med store barnegrupper og ulike behov, strekker de seg langt for å skape inkluderende miljøer der barna skal oppleve seg selv som betydningsfulle. Samtidig er vi mennesker, med ulike personligheter og reaksjonsmønstre. Noen passer bedre sammen enn andre. Nettopp derfor må vi våge å spørre: Får de ansatte nok rom og støtte til å reflektere over hvem de er i møte med barna og foreldrene? Har de forståelse for hvordan egne reaksjoner kan oppleves, særlig i møte med barn og foreldre som er ulike dem selv?

Tall viser at foreldre gjennomgående er fornøyde med tilbudet i barnehagen. Det er gledelig, men ikke det samme som at alle barn alltid blir møtt på måter som styrker dem. Barn utvikler sitt selvbilde i den voksnes blikk. Når en sjenert treåring hvisker «kan jeg være med?» og ingen hører det, eller når en urolig femåring ropes til i stedet for å bli møtt med undring, formes barnets indre fortelling om seg selv: «Jeg er usynlig». «Jeg er for mye.»

Derfor må ansatte kunne se bak barnets atferd og temperament og inn i barnets intensjon. Det krever evne til å følge med i egne reaksjoner, og justere dem. Den voksne må kunne stå i situasjoner som vekker frustrasjon eller usikkerhet, uten å la det gå ut over barnet. En høylytt stemme, et oppgitt blikk, en sliten kroppsholdning tolkes av barn, og setter spor.

Det samme gjelder i møte med foreldre. Når de blir bekymret for om barnet har venner, blir forstått eller trives, kan dette vekke uro og sårbarhet. Da kan foreldrene fremstå som kontrollerende, krevende eller overinvolverte. Men bak denne væremåten ligger det som oftest kjærlighet og frykt. Også her må ansatte ha kompetanse til å forstå hvilke signaler de selv sender og hvordan de med sine ord og sin væremåte kan bidra til tillit fremfor avstand.

Barn som kommer til barnehagen eller SFO, trenger å bli møtt, ikke med et nikk fra et hjørne, men med en voksen som reiser seg, møter blikket og sier: «Hei, så fint å se deg!» Dette er små handlinger som er av stor betydning. Når det ikke skjer, kan barnet sitte igjen med en følelse av å være til overs. Og det er nettopp slike opplevelser, dag etter dag, som former barnets forhold til seg selv og til fellesskapet.

Vi må erkjenne at både barn og voksne tar med seg sin personlighet, historie og reaksjonsmønstre inn i hverdagen. Hvordan vi passer sammen, og hvordan vi tolker hverandre, påvirker barnets mulighet til å føle seg trygg, forstått og betydningsfull.

Utfordringer i barnehage og SFO kan ikke løses med struktur og teorier alene. Det krever relasjonell kompetanse, personlig innsikt og bevissthet om hvordan voksne virker på barn og foreldre – og hvordan det motsatte også gjelder.

Derfor må relasjonsarbeid løftes frem som en kjerneverdi i hele oppvekstsektoren. Alle barn fortjener å bli møtt med varme, interesse og trygghet – uansett hvem som er på vakt. Relasjonskompetanse faller ikke like naturlig for alle, men det kan trenes. Gjennom veiledning, støtte og systematisk refleksjon kan denne delen av yrkesrollen styrkes.

Selvinnsikt er avgjørende. Den voksne har definisjonsmakten når situasjoner tilspisser seg, gjennom språk, grenser og reaksjoner. Derfor må vi forstå hvordan våre egne tolkninger og handlinger virker tilbake på barnet. Det handler ikke om å «gi etter», men om å møte barn med klokskap og raushet, særlig når barnet viser at noe er vanskelig.

Lav trivsel, tilbaketrekning eller motstand mot å gå i barnehagen eller på SFO må aldri bli et problem som barnet og familien bærer alene. Det er et kollektivt ansvar.

Derfor må hver barnehage og SFO stille seg spørsmålene: Hvordan jobber vi med relasjoner – i praksis?

Hvilke verktøy gir vi de ansatte?

Og hvor dyp forståelse har ledelse og kollegiet for sin rolle i dette arbeidet?

For barns skyld kan ikke relasjoner være tilfeldige. De må bygges med bevissthet, varme og systematikk. Og for hvert barn som blir møtt, sett og forstått, vinner vi alle.