Regimet i Iran må bort

Demonstrasjonene som nå sprer seg over landet, skiller seg fundamentalt fra tidligere protester. Dette handler ikke lenger om reformer innenfor et autoritært system – det handler om et folk som krever et endelig oppgjør med et prestestyre som har styrt med jernhånd i snart 50 år. Kravet er enkelt og ikke til å misforstå: Regimet må bort.

Et regimeskifte i Iran vil være en av de mest betydningsfulle hendelsene i Midtøsten på flere generasjoner. For den iranske befolkningen, som i tiår har levd under systematisk undertrykking, maktmisbruk og økonomisk ruin, vil det kunne åpne døren til politisk frihet, sosial utvikling og et liv uten daglig frykt for myndighetene.

Men virkningen stopper ikke ved landets grenser.

Iran har i flere tiår vært en sentral støttespiller for væpnede grupper og konfliktaktører i regionen. Et fall for regimet vil derfor kunne fjerne en av de mest destabiliserende kreftene i Midtøsten. Det kan endre dynamikken i Syria, Libanon, Irak, Jemen og ikke minst i forholdet mellom Israel og arabiske land.

Det kan også gi Abraham-avtalen en helt ny fremdrift. Når regionale aktører ikke lenger må forholde seg til et aggressivt og ekspansivt iransk regime, kan samarbeidsprosesser og normalisering få rom til å utvikle seg på egne premisser, basert på felles interesser og gjensidig sikkerhet.

Selvsagt er situasjonen kompleks. Regimet har fortsatt betydelig militær kapasitet og et omfattende sikkerhetsapparat. Men folket i Iran viser en motstandskraft som ikke lenger lar seg tie. Protestene er bredere, mer organiserte og mer målrettede enn noen gang tidligere.

Det iranske regimets fremtid er mer usikker enn noen gang.

Det som derimot virker sikkert, er at et Iran uten prestestyret vil være et tryggere sted for befolkningen – og en mer stabil kraft i regionen og i verden.