Reddet fra slakterhuset

To dager tidligere hadde ryktene begynt å svirre i «Slakterhuset», det beryktede Sednaya-fengselet utenfor Damaskus i Syria. Storbyen Aleppo var tatt av opprørere.

Fangene hvisket til hverandre i frykt for at vaktene eller overvåkningskameraene skulle se dem. Så hørte de om innsatte i et annet fengsel som var satt fri.

Vaktene oppdaget hviskingen og begynte å slå løs på dem.

Blant de 100 som satt i det som ble kalt «den hvite cellen», var 26 år gamle Yazan Dergham Ali.

Nå sitter han i en liten moske i hovedstaden Damaskus og forteller VG om det tre år lange marerittet. Ubeskrivelige beretninger om mishandling, sykdom og død.

Og om da han for fire dager siden kunne se lyset igjen.

Dette er Yazans historie.

Hver gang han beveger armene sine, skjærer han grimaser i smerte. Skulderen ble ødelagt da vaktene banket ham opp. Kroppen hans skjelver mens han snakker.

– Vi sov alle i den overfylte cellen. Klokken var kanskje to på natten da vi hørte rop utenfor døren. De skrek at vi måtte komme ut. Døren ble slått opp, forteller Yazan.

Minutter senere kjente han ikke lenger det harde fengselsgulvet under føttene sine.

Han begynte å løpe. Yazan trodde opprørere kriget mot Assad-soldater, og at han var midt i skuddlinjen. Han løp lenge før opprørssoldater fant ham og tok han og de andre med til en moske i Damaskus.

Der fikk han vann, vaske seg og han ba. Så begynte pårørende å strømme til. De fant sine kjære igjen. Mange hadde vært borte i årevis.

Men Yazan sto der alene. Det var ingen som lette etter ham. Han tenkte:

Diktatoren Bashar al-Assad og hans regime fengslet titusener. Og drepte tusenvis. Under umenneskelige forhold ble de buret inne uten dom. Hva som ventet dem bak murene er vanskelig å forestille seg.

Brutale torturmetoder, sult, sykdommer. Henrettelser ved blant annet henging. Familier fikk ingen informasjon. De visste ikke hvor sine kjære ble holdt fanget – eller om de i det hele tatt levde.

Yazan overlevde tre år bak murene i det verste fengselet av dem alle. Ifølge den syriske organisasjonen Syrian Observatory for Human Rights, beregnet de tilbake i 2021 at så mange som 30.000 fanger var drept i fengselet siden utbruddet på borgerkrigenEn krig mellom grupper innenfor samme land, i dette tilfellet Syria, som har pågått siden 2011. i landet.

Yazan var foreldreløs og vokste opp i et barnehjem. Han var en svært lovende student, og fikk toppkarakterer. 18 år gammel ble han fotografert sammen med diktator Assads kone, Asma al-Assad. Det var andre gangen de to møttes.

Hun gratulerte den unge studenten, som hadde klart seg så bra mot alle odds. Hun ga han en bærbar datamaskin i gave og smilte til ham.

– Da fotograferingen var ferdig, kom de bort til meg og tok datamaskinen tilbake. Jeg så den aldri igjen, forteller han.

Han kom inn på et prestisjefylt medisinstudie takket være en privat sponsor som betalte for ham på grunn av de gode karakterene. Han var 23 år gammel og bodde fortsatt på barnehjemmet, da beskjeden fra regimet kom:

Alle over 18 ble kastet ut av barnehjemmet.

Nesten samtidig kom en kommandant i det syriske flyvåpenet til universitetet. Yazan fikk beskjed om at han skulle på militær trening, selv om loven sa at foreldreløse var fritatt.

– Jeg nektet, jeg ville ikke forlate studiene mine.

– Jeg dyttet ham i skulderen og kalte ham en jævel i raseri.

Yazan ble satt i håndjern og ført bort med bind for øynene. Han ble tatt med til et sted for avhør.

Der ble han utsatt for tortur for første gang.

De første to dagene satt han med et bildekk presset over knærne og ned langs beina. Hendene var i håndjern bak ryggen hans. Så dyttet de ham over på magen og begynte slå. Om og om igjen med en stokk under fotsålene.

Mens han lå der og skrek i smerte helte vaktene vann i munnen på Yazan. Han ble kvalt.

– Så hang de meg etter hendene med kjetting festet i taket. Beina mine var festet med kjetting til gulvet. De slo meg med lange stokker.

I fire måneder satt han der. De presset ham til å si at han var medlem av en terrororganisasjon. Så tok de fingeravtrykk og satte ham i et rom i en militærdomstol. Det kom et brev fra en dommer, som han ikke fikk se.

– Jeg visste ikke hva det sto i dokumentet eller om det var en dom. De førte meg til Sendaya-fengselet.

Året var 2021.

Da han kom inn portene, ble han kledd naken.

– Velkomsten var en pisk laget av et oppkuttet bildekk med et håndtak i den ene enden. De slo meg hundrevis av ganger.

Hver gang han ropte «for Guds skyld, ikke gjør det», pisket de 20 ganger ekstra.

Han ble plassert i en celle sammen med rundt 100 andre innsatte. Det var trangt, skittent og florerte av sykdommer. Rutinene var de samme hver eneste dag:

Frokost: Fem mann ut av cellen etter tur. De måtte legge seg på gulvet med beina rett opp. De ble slått under fotsålene. Så ble de dyttet inn i cellen og fikk brød som var råtnet og tørket, og noen oliven.

Middag: Ut på gangen, nye slag under fotsålene. Maten besto av en potet, noen ganger et egg på deling eller hard ris.

Resten av dagen måtte de sitte på huk og se ned i gulvet. Snakket de sammen, reiste seg eller flyttet seg, ventet flere slag.

Yazan tålte matmangelen bedre enn mange. Han hadde drevet med vektløfting og var en stor mann før han gikk inn i fengselet. Tre år med å sitte i ro på et gulv har gjort sitt med kroppen.

– Hver andre uke fikk vi gå ut i luftegården. Vi ble kledd nakne. Så gikk vi på rekke i noen minutter før vi måtte inn i mørket igjen.

De sov tett i tett. Forurenset vann gjorde mange syke. Andre fikk alvorlige skader fra torturen de ble utsatt for. Mange ble mentalt syke, forteller Yazan.

I løpet av de tre årene han var i Sendaya-fengselet, døde 25 av de han satt sammen med.

Men han klarte å holde seg i live. Det var troen på Gud. Han kunne ikke be åpenlyst, for da ville han bli torturert som straff. Han ba stille, inni seg.

– Jeg klarte å holde på troen min og på håpet.

Og hva gjør Yazan nå? Det er bare en liten uke siden han slapp ut av skrekkfengselet, hvor han har tilbragt de siste tre årene av sitt liv.

Han har ingen familie. Ikke noe sted å bo. Den en gang så lovende studenten har ingen jobb eller studier. Han lever med et ubeskrivelig traume, som synes både på kroppen og blikket hans.

Foreløpig får han sove på en madrass på gulvet i moskeen.

– Jeg vil hevne meg på dette regimet, og hevnen min skal være at jeg fullfører siste del av legestudiet og blir en lege i mitt hjemland. De ødela mitt liv. Det skal jeg bygge opp igjen, sier Yazan.

VGs Kyrre Lien og Espen Rasmussen i Syria.

Khaled Bashashi bidro i felt til denne reportasjen.