Arbeiderpartiet er i krise. I en sånn situasjon skjer det samme med partier som med folk: De blir innadvendte og fokuserer mest på seg.
Nå er det én ting som gjelder for Ap, og det er å få meningsmålingene opp. Det større bildet, som styringen av nasjonen Norge, blir underordnet. For å si det litt brutalt, står de i fare for å dra oss andre med i sine egne problemer.
Hvem som er best skikket til å lede Ap de neste årene, får være opp til partiet. Vi får alle mulighet til å vise med stemmeseddelen hva vi mener.
Men de prosessene som foregår i Ap, de angår flere enn partiets medlemmer. Det er åpent hvor dette lander. Men går Jonas Gahr Støre av som partileder, kan han ende med å gå av også som statsminister. Fordi det vil være best for partiet.
Ap har dårlig erfaring med at de rollene deles mellom to personer. Dessuten vil det være et fortrinn for en ny leder å få markert seg mest mulig frem mot valget.
Men det er her restene av styringspartiet Ap bør tenke seg om.
Er det virkelig behov for en ny regjering og ny statsminister, noen måneder før valget? Er det dét landet trenger nå?
Noen ganger oppstår kriser, uforsonlige uenigheter mellom regjeringspartier eller annet som gjør at ting må skje fort på toppen av politikken. Slik er det ikke nå. Det er bare deler av Ap som har gått i panikkmodus.
Ideen om å raskest mulig bytte ut Støre med nestleder Tonje Brenna, synes ikke å ha fått gjennomslag. Nå snakker alle om «prosess».
Heldigvis.
Og jeg sier ikke heldigvis på bakgrunn av hva jeg måtte mene om Støre eller Brenna, men fordi det er en stor sak å bytte statsminister.
En slik beslutning bør ikke bare handle om hva som er best for Ap, men også for styringen av landet. Det er delte meninger om Støre som statsminister, men uskikket er han ikke.
Rent formelt må det dannes en ny regjering hvis Støre går av. Han må gå til kongen og be om å få gå av som statsminister. Så kan han gi kongen råd om å peke på Tonje Brenna som ny statsminister.
Det vil være oppsiktsvekkende, og faktisk brudd med norsk tradisjon. Ikke fordi Kongen da peker på en kompetent kvinne fra Akershus, men fordi han gir en person som ikke sitter på Stortinget i oppdrag å danne regjering.
Det har skjedd før, da Einar Gerhardsen ble statsminister i 1945, som professor Yngve Flo har påpekt. Under ganske eksepsjonelle omstendigheter rett etter krigens slutt, altså.
Nei, dette ikke er en så fryktelig stor sak. Brenna kommer til å bli valgt inn på Stortinget til høsten. Formelt er det heller ikke noe i veien for å ha en statsminister som ikke sitter i nasjonalforsamlingen. Det er vanlig at statsråder ikke er folkevalgte, og det er ingen regler som krever noe særskilt for statsministeren.
Men likevel, det er et argument for at prosessen i Ap må sikre en eventuell ny partileder nok legitimitet – også utenfor partiet.
Det er strengt tatt ingenting utenfor Arbeiderpartiets indre logikk og valgtaktikk som tilsier at Norge må få en ny statsminister nå.
Det betyr noe at den som skal være Norges statsminister har kommet til den posisjonen på skikkelig vis. Ekstra viktig, hvis det ikke er en person valgt av folket.
Dette handler om tilliten til politikken, og hvordan man kommer til den aller mektigste posisjonen i Norge.
Rent formelt dannes altså en ny regjering hvis Støre går av. Det kan gå knirkefritt, eller det kan bli baluba og Maskorama.
For hva betyr et skifte for Senterpartiet?
Ny regjeringssjef trenger ikke bety så mye. Sannsynligvis bidrar Senterpartiet til det ikke blir regjeringskrise. Men – det kommer nok mye an på om en ny Ap-leder betyr en rask justering av kursen.
Det kan i så fall friste Sp til å gå ut av regjering og kjøre valgkamp i fri dressur. Det går tross alt fryktelig dårlig også med Sp på målingene.
Men alt dette understreker at Ap, som et styringsparti, bør tenke på flere enn seg selv når de står i sitt eget kaos. I alle fall hvis stabil styring fortsatt har en egenverdi.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.