Prissone N01, N02, N03 og N05 burde slås sammen

At Norges energisikkerhet må ivaretas, er et viktig poeng. Vi må kunne ha nok energi også i tørrår. Og for min del kan jeg vanskelig se at det kan gjøres bedre enn med utenlandskabler. De gir muligheter for å spare mye norsk natur og andre typer ressursforbruk, fordi vi ellers måtte dimensjonere produksjonsanleggene ut fra hva vi trenger i tørreste fall. (At tillatelse til nye kabler gjøres avhengig av pristiltak har jeg sansen for.)

Men det er ikke bare energisikkerhet som er viktig. Også dårlig effektsikkerhet har store negative konsekvenser. For her ligger grunnen til alle de høyeste prisene. Grovt sagt trenger ingen nåværende produsenter mer enn maksimalt et par kroner per kWh for å gå med overskudd (og i Norge trenger de fleste veldig mye mindre). De høyeste prisene oppstår ikke fordi det er produsenter som må ha så mye, men fordi det ikke er produsenter nok. Når det ikke lenger er mer produksjon å aktivere for å fylle på, stiger prisen til uendelig – eller i alle fall over fem kroner og opp til makspris 48 kroner.

Markedsdefinisjonen er rett og slett at prisene presses opp ved mangel fordi det er prismekanismen som skal virke rasjonerende. Når noen eller mange tvinges bort fra kjøp, kan det ende opp med at det blir strøm nok til dem som er igjen.

Eller kanskje ikke. Når ikke «frivillige utkoblinger» holder, kommer de tvungne utkoblingene. Men begge deler er vondt, for lommebok og levelighet. Effektsikkerheten er i begge tilfeller dårlig.

Jeg synes ikke det er vanskelig å skjønne at nå sier mange at «markedet svikter, vi må ha noe annet». Et av alternativene som fremmes er nasjonal styring i stedet for kommers. Men så godt som all strømproduksjon i Norge er i offentlig eie allerede. Det er altså ikke eierskapet som avgjør, men hvordan det styres, og her viser nasjonal og statlig styring seg like dårlig som private kapitalister. Det er ikke styringsmuligheter som mangler, men styringsvilje, slik Kai Aas-Hansen påpeker i sitt nylige innlegg.

Men at eierne av hver enkelt strømprodusent skulle påta seg ansvaret å ordne opp for akkurat den produsentens kunder, tenker jeg ikke er helt treffende. Det trengs nasjonale politikere som bestemmer vår nasjonale ordning. Og for min del vil jeg ikke sette strek over markedstenkning «bare» fordi dagens strømmarked er usedvanlig dårlig designet sett opp mot dagens behov, og gir produsentene nesten all makt. Politisk er det mulig å bestemme at vi skal ha et marked som ikke har dagens store ulemper, men fortsatt er et marked.

Hvordan det måtte bli, burde det startes utredning om straks. Selve markedsmekanismen er en ting, og det har jeg skrevet om før. Det kunne også inngå ny styringsinstruks til produsenter og Statnett om å ta samfunnsansvar, ikke bare optimalisere sitt eget økonomiske utbytte. Hvis det gjøres for alle produsenter i hele Norge, er jeg enig med Aas-Hansen i at det er et eieransvar å tenke lenger enn sin egen økonomiske nesetipp.

Kanskje man ikke en gang skal se bort fra at bruken av utenlandskablene kan reguleres slik at det settes grenser for hvor mye de skal brukes til å selge strøm når utlandet har problemer med effektsikkerheten. Fordeling av ansvar for å dekke hvert lands effektbehov må det kunne forhandles om, ikke bare overlate det til dagens prismekanisme.

For i et nytt markedsregime, for et Norge som sier at gunstige strømpriser er politisk og samfunnsmessig viktig, må en akseptabel prisoppførsel både ved mangel og ved nesten-mangel på strøm også være en av forutsetningene. De verste pristoppene må unngås. Heldigvis er effektproblemene vanligvis kortvarige av gangen, og da ligger det store framtidige muligheter for å styrke kjøpersidens fleksibilitet. Tidsforskyving av forbruk, lokal produksjon og lagring og generell strømsparing kan premieres bedre enn nå. Å ikke la effektproblemene i samme grad smitte over grensene vil også hjelpe – mye. Uten å kaste forsyningssikkerhet på båten.

Inntil et nytt og bedre strømmarked er på plass, og eventuelt reelt gode fastprisavtaler kan inngås, mener jeg at beste vei er strømstøtte som dekker også næringsliv, og felles pris i Sør-Norge. Prissone N01, N02, N03 og N05 burde slås sammen. Selv om det medfører ulemper, bør man ta dem for å sette press for bedre overføringslinjer i Norge og et annet regime for utenlandskablene. Men en viss dynamikk i prisene opp til levelige makspriser er viktig, for å beholde insitamentene for å energiøkonomisere og redusere effekttopper.