Pressens hovedspørsmål var: hvorfor ikke flere og strengere tiltak?

Desinformasjon er usanne opplysninger som spres åpent eller skjult for å påvirke folkemeningen eller forvrenge sannheten. Avsenderen, kanalene og hensikten kan variere:

Fiendtlig desinformasjon er en stats forsøk på å påvirke folkemeningen i et annet land, altså informasjonskrigføring. Dette er den opprinnelige betydningen av ordet, med røtter i Sovjetunionen, der hensikten ofte har vært å svekke den vestlige befolkningens tiltro til myndighetene eller øke motsetningene i samfunnet. På 1980-tallet spredde sovjeterne rykter om at HIV skulle være skapt i et amerikansk laboratorium. I 2024 betalte Russland podkastere og influensere i USA for å få amerikanere til å velge Trump og trekke støtten til Ukraina.

Nært beslektet er den militære desinformasjonen som skal demoralisere eller forvirre motstanderes forsvar.

Partipolitisk desinformasjon er et partis spredning av usanne opplysninger for å vinne valg. Politisk eller ideologisk desinformasjon kan også være mer saksorientert og spres av personer eller organisasjoner. I noen land driver også myndighetene politisk desinformasjon.

Økonomisk desinformasjon kan dreie seg om å undergrave konkurrenter, manipulere aksjekurser eller fremme egne produkter. Her finner vi også massemedier og influensere som driver desinformasjon for å skape oppmerksomhet og dermed øke verdien av seg selv som merkevare.

Desinformasjon dreier seg altså om strategisk lyving. Internett og sosiale medier gir desinformanter enorme muligheter. Nå har NRK, VG og flere presseorganisasjoner foreslått at staten skal finansiere et «norsk senter for kildekritikk» som skal «utvikle demokratiet» gjennom å hjelpe befolkningen «å stå imot feilinformasjon, propaganda, radikalisering og annen uønsket påvirkning». Senteret skal samarbeide med blant andre politiet og forsvaret.

Jeg blir betenkt over forslaget om at en politisjef, en general og en redaktør skal sette seg sammen og bekjempe desinformasjon.

Det kan være ytterst vanskelig å skille desinformasjon fra debatt og feilinformasjon. Faren er at pressen i samarbeid med myndighetene setter desinformasjonsstemplet på mindretallssyn som kan være objektivt usanne, bygge på feil fakta eller misoppfatninger og preges av uvanlige (eller ekstreme) ideologier eller samfunnssyn, men som spres som del av en legitim debatt, ikke som strategisk lyving. (Vi skal heller ikke glemme at svært uvanlige synspunkter noen ganger faktisk viser seg å være riktige.) Stempelet «desinformasjon» kan for myndighetene bli et fristende og mektig våpen for å stilne plagsom motstand mot deres politikk. Våpenet kan bli enda sterkere dersom pressen blir med på laget.

FN pekte i 2022 på at enkle tilnærminger til desinformasjonsproblemet kan ende med å begrense ytringsfriheten og dermed forsterke befolkningens mistro og utenforskap. FN minte om at ytringsfriheten dekker også synspunkter som utfordrer sosiale normer eller som inneholder feiltolkninger av fakta og hendelser.

Koronapandemien er et eksempel på farene. I Norge valgte en nesten samlet presse i hovedsak å bli med på dugnaden mot viruset i rollen som et slags kommunikasjonsbyrå for regjeringen. Straffesanksjonerte frihetsinnskrenkninger ble vedtatt på løpende bånd mens pressens hovedspørsmål var: hvorfor ikke flere og strengere tiltak? Det måtte en jusprofessor i Bergen til for å avsløre at den tynt begrunnede nedstengingen 12. mars 2020 ble vedtatt på en grunnlovsstridig måte som vanskeliggjorde Stortingets kontroll. Pressens svikt bidro til å begrense debatten om håndteringen og ga lite rom for motstemmer som ønsket mer frihet, færre restriksjoner og kanskje mindre testing og vaksinering. Hvordan ville pressen og myndighetene som samarbeidspartnere i det foreslåtte senteret ha håndtert pandemien?

Ute i verden ble ytringsfriheten og forsamlingsfriheten begrenset under pandemien. Myndighetene angrep, anholdt og tiltalte kritikerne av pandemihåndteringen og innførte nye lover mot ytringer som de hevdet kunne skade folkehelsa. I USA presset myndighetene Facebook til å sensurere noen synspunkter, blant annet om virusets opphav. Alt i det godes tjeneste selvsagt; et slags korstog for folkehelsa.

I Norge har vi en arbeidsfordeling i kampen mot desinformasjon. Fiendtlige staters desinformasjon er en sak for politiet, mens økonomisk desinformasjon er en sak for Forbrukertilsynet, Finanstilsynet og Medietilsynet. Pressen bidrar separat. Politisk desinformasjon er en sak for det politiske miljøet selv, for fageksperter og for pressen, men neppe for politiet og myndighetene.

Heller enn å inngå samarbeid med myndighetene i kampen mot desinformasjon bør pressen gjøre jobben sin bedre. Kildekritikk og faktasjekk har alltid vært en del av jobben for journalister og kan ikke settes ut til et halvstatlig senter. Det gjelder enda mer i internettalderen, også for såkalte breakingjournalister og sørfe-på-sosiale-medier-og-google-oversette-amerikansk-sladder-om-C-kjendiser-journalister.

Opplæring av befolkningen til å motstå desinformasjon kan skje i avisenes spalter, der også fageksperter bør bidra mye mer, og i undervisningsopplegg som avisene tilbyr skolene. Forskning om temaet bør foregå på de universitetene og høgskolene som utdanner journalister. Myndighetene må beskytte friheten, uavhengigheten og mangfoldet i pressen og være åpne om grunnlaget for sine beslutninger.