«Potensielt uvurderlig»

1 month ago 21



Denne boken ble jeg tidvis uvel av å lese.

Bokens jeg-forteller deler fornavn med forfatteren, Pia Edvardsen, og er så gjennomsyret av vegring at det fremkaller uro i meg som leser. Også mine fingre prikker, også jeg blir kvalm.

Etter nesten tolv år med elskverdige Lars og på terskelen til tretti­årene, bryter Pias verden sammen. Det er over to år siden sist de hadde sex. I det grønn­malte huset ved skogen blir Pia konfrontert med det hun uunngåelig må erkjenne.

«Liker du damer?» spør Lars.

At denne boken ville blottlegge heftige erfaringer, var jeg forberedt på. Det er tross alt baksidens fremste lovnad: Dette er en «dypt personlig roman» om en «angst som er så dyp», står det.

Ekkoet fra mengden av bøker med lignende premiss gjorde meg mindre begeistret. Personlige historier risikerer å utelukke leseren fra den dramatikken som først og fremst angår skribenten. Det har skjedd før.

Å komme på innsiden av konverterings­terapi, som baksiden på «En velskapt pike» også nevner, ga likevel lyst til å ta fatt på boken. Det angrer jeg virkelig ikke på.

Pia har det ikke bra

Fortellingen åpner med huset ved skogen, hvor Pia og Lars skulle skape resten av sitt liv sammen. Vi hører om en varig, indre trang til tilintetgjørelse: Som barn knuste Pia sandslott, som voksen slet hun ut seg ved fysiske arbeidsoppgaver.

Så hopper vi i tid, til en puls som ikke går ned. Det hamrer i kroppen som ligger helt i ro i sengen. Fastlegen bekrefter en ujevn hjerte­rytme og sender Pia til sykehus – prøve­resultatene er helt normale.

Men Pia ligger jo der og skjelver. Hva er det som feiler henne?

Fengslende sakskompleks

Det er over et år siden Lars dro. Pia jobber ikke, hun isolerer seg fra venner og familie, og hun sover ikke om natten uten et voksende antall piller. Nå ligger hun i en sykeseng og lytter til en pleier si at mange homofile lever fine og vanlige liv i tråd med sin legning.

Men det er ikke så enkelt som vår tid skal ha det til, skriver Pia.

Skriften er gjennom hele boken bekjennende, blottende, samtidig aldri direkte henvendt til en leser. Om stemmen som forteller denne historien gjør det av selvterapeutiske eller samfunnsopplysende grunner, er ikke åpenbart.

For Pia står ikke på utsiden i helbredet tilstand og forteller om et tilbakelagt kapittel. Snarere drar romanen oss inn i et uforløst ubehag, et sakskompleks uten løsninger eller entydige forklaringer. Det er en stor kvalitet, som sannelig hever leser­opplevelsen.

Mange i Norge vil mene som sykepleieren. I vår kulturelle lomme oppfordres vi til å leve så «autentisk» som mulig: Karriere velges etter lidenskap, klesdrakt bestemmes etter personlig smak. Å la seg styre av ytre press virker utenkelig. Å blokkere det man dras mot og frastøtes av, virker ondskapsfullt overfor en selv.

Sånn sett er boken modig. Å få innsyn i de mørkeste tankene og følelsene til en ung lesbisk kvinne, som til tross for det siste tiårets fokus på positive fremstillinger og generell synlighet av homofili i offentligheten aldri har turt å leve lesbisk, er vondt og potensielt uvurderlig.

Pia Edvardsen

OVERBEVISER MED SIN ANDRE BOK: Pia Edvardsen (født 1987) har en master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Etter å ha vunnet en skrivekonkurranse i 2014 debuterte hun med «Vi var aldri brødre» i 2017. «En velskapt pike» er hennes andre roman.

Foto: Pernille Blåfjell Walvik

En gjallende håpløshet

Gjennom romanen blir leseren dratt med inn i perioder og øyeblikk i Pias liv med relevans for hennes akutte indre konflikt. Det er sømløst og engasjerende fortalt. Tidshoppene og tilbakevendingen til de samme elementene, for eksempel samlivet med Lars, blir aldri rotete eller gjentakende.

Jo mer skjegg Lars fikk – jo mer mann han ble – jo vanskeligere ble det for Pia. Mekanisk løftet hun opp leggen og lot han ta for seg, for så å kaste opp i doen etterpå. Selvfornektelsen er grusomt sterk.

Selv om vi utelukkende hører jeg-fortellerens tanker og gjenfortellinger, kjenner jeg ikke behov for andre stemmer. Noe av grunnen kan være at Pia ikke endrer spor, og det er det som er så gripende. Fordi det er farlig.

Til tross for Pias stahet er hun aktivt reflekterende og søkende. Hun oppsøker en kritisert «konverterings-terapeut» i ønske om å fikse sin lesbiske «hjernefeil», samtidig som hun stusser over det han sier. På et eller annet nivå så lytter hun til seg selv.

At boken står så åpen, uten konklusjoner eller eksplisitt håp, gjør den både troverdig og virkningsfull.

Levner ingen tvil

Edvardsens største bragd er å innlemme leseren i det ubehaget Pia står i knefall til. En dyp følelse av at man er «feil» på noe vis, er åpenlyst helt ødeleggende for liv og sjel.

Ubehaget er ikke overlesset eller intellektualisert. Tidvis er det skildret på en måte som gjør det tilgjengelig for en leser som ikke relaterer personlig:

Med solide forteller­evner tar Pia Edvardsen oss med inn i et plaget sinn og de fysiske manifestasjonene av selvfornektelse. At aksept ikke kun er et lettvint klisjéord, men selve kroppens evne til å falle til ro og fungere som den skal – en livsnødvendighet – levner det ingen tvil om etter å ha lest «En velskapt pike».

Det som kan tenkes som et håp, er den kjensgjerning at denne boken er skrevet og utgitt.

Publisert 31.07.2024, kl. 22.13

Read Entire Article