«Positiv Fødsel»-Line: - Vi har en stressfri trebarnshverdag

Line Sloper-Svanevik vinker VG inn på stien ned til huset sitt i den engelske byen Frome i Somerset, cirka to timer utenfor London.

I den lille byen med sjarmerende mursteinshus og smale gater, bor hun med mann og tre døtre på åtte, fem og to og et halvt.

Huset de bor i var for noen år siden en forlatt rønne, men Line og Adam så potensialet i det smale nedslitte huset, og Adam satte i gang med oppussing og funkispåbygg.

En viktig grunn til at familien valgte å flytte fra Norge, er at Line mener at England generelt har en myk tilnærming til småbarnslivet de første leveårene.

– Vi elsker å bo her, sier Line på tydelig bergensdialekt.

Hun setter på kaffen, og forteller at hun fortsatt liker det bedre enn te - til tross for at hun har bodd i England i over 12 år.

Siden Line jobber hjemmefra er det ekstra deilig med dagslyset som flommer inn vinduene fra gulv til tak.

«Positiv Fødsel» så dagens lys i 2019 og har blitt et veletablert selskap som flere tusen norske kvinner har benyttet seg av før fødsel.

Mange gir Line æren for å ha introdusert en helt spesiell type fødselsmetode til Norge, nemlig hypnobirthingMetoden går på å mentaltrene seg opp til fødsel ved hjelp av pusteteknikker, visualisering, affirmasjoner, lett hypnose og avspenning..

Nå, fem år senere, lever Line det hun selv omtaler som et tidsklemme-fritt trebarnsliv.

– Tenkte først at det hørtes veldig alternativt ut

Alt startet i 2016 da Line hadde møtt Adam Sloper, engelskmannen i sitt liv i Brighton, og etter hvert ventet sin første datter.

Hun husker at hun ble overrasket av hvor mange rundt henne som kom med skrekkhistorier og ønsket å dele hvor forferdelig det var å føde.

– Det kunne jo ikke stemme at det var så grusomt, tenkte jeg. Det måtte jo finnes noen løsninger?

På en time hos sin britiske jordmor ble Line introdusert for hypnobirthing, og ble veldig nysgjerrig.

– Jeg tenkte først at det hørtes veldig alternativt ut, men siden det nylig var innført på offentlige fødeavdelinger i konservative England så tenkte jeg at det måtte ligge noe i dette.

Som tidligere journalist gikk Line offensivt til verks og begynte å researche.

Hun leste spesielt mye om fødselsbevegelsen «The positive birth movement» startet av Millie Hill, som var veldig populær i England på det tidspunktet.

Under sin første fødsel benyttet hun seg av metoden.

– Det var en sånn eureka-opplevelse. Selv om alt ikke gikk etter planen under fødselen, så var det et fantastisk verktøy. Jeg endte opp med å fortelle alle venninnene mine om det i etterkant.

– Det var ikke det familielivet vi hadde sett for oss

Familien på tre flyttet fra England til Bergen, Line begynte å jobbe som webredaktør på et hotell der, før hun ble gravid med nummer to.

Verken jordmoren hennes, eller noen på sykehuset hun skulle føde på hadde hørt om hypnobirthing på den tiden.

Line kunne ikke skjønne dette.

Under en svangerskapskontroll sa jordmoren noe som gjorde sterkt inntrykk:

– Norske kvinner har mistet troen på sin egen fødeevne, husker jeg at hun sa.

– Hun mente at tidligere var det sånn at fødende kom inn på sykehuset og spurte om epidural hvis de virkelig trengte det, mens nå er det automatikk i det og andre intervensjoner Medisinske inngrep eller tiltak som gjøres under fødsel for å hjelpe prosessen. - før alt annet, fortsetter hun.

Etter sin andre fødsel to år senere, kjente Line for alvor at hun ville ta hypnobirthing til Norge.

Dessuten kjente familien på fire tidsklemma tett på kroppen, og både hun og ektemannen skulle ønske de hadde mer frihet til å styre hverdagen selv.

– Det var ikke det familielivet vi hadde sett for oss.

– Jeg tror mange føler på det. Livet handler plutselig om å levere i barnehage i rushen, prøve å hente seg inn etter søvnløse netter med baby, for så å hente i barnehagen igjen, lage middag og så legge seg.

Line ville legge om livet, og hadde et brennende ønske om å hjelpe kvinner med å få en positiv fødselsopplevelse.

Så da Annika var fire måneder tok hun Kathrine Graves hypnobirthing-sertifisering i London, og ble helt solgt.

I 2019 lanserte Line «Positiv Fødsel»-kurset, og målet var å få 300 følgere på Instagram-profilen innen nyttår.

De første månedene gikk det trådt, men plutselig eksploderte det.

– Jeg tenkte bare wow, nå skjer det.

Nå har over 7000 kvinner tatt kurset, og ukentlig får Line tilsendt fødselshistorier fra ukjente kvinner som takker henne for gode fødselsopplevelser.

– Hvorfor tror du at hynobirthing slo an så fort blant norske kvinner?

– Fordi de føler at de sitter med en slags kontroll. Kvinnene får informasjon om kroppen, hormoner og hvordan du kan bruke dem til din fordel. Vi snakker om informert samtykke, valgmuligheter og det du har krav på under fødselen - det føler jeg er veldig viktig for å få en god opplevelse.

I april gikk Line ut på Instagram og skrev at hun vurderte å legge ned firma etter flere kronikker og en debatt som traff hardt.

Debatten gikk kort fortalt ut på at ufaglærte tjente penger på gravide kvinners usikkerhet, og ga tips og råd til fødsel mot betaling.

Jordmoren Line samarbeider med stilte i Dagsnytt 18.

– Jeg tok det personlig fordi jeg mente at ordlyden i en av kronikkene var tatt rett ut fra kurset mitt: «Du ville ikke stilt opp til eksamen uten å lese, så hvorfor føde uten å forberede deg». Og det mener jeg oppriktig. Du trenger ikke å ta kurset mitt, men å forberede seg til fødsel er ekstremt viktig.

– Forstod du kritikken?

– Jeg følte egentlig at det var en bunnløs kritikk.Kurset er laget i samarbeid med to norske jordmødre som faglig støtter innholdet. I England kan man ta et kurs i regi av offentlige sykehus, og da jeg tok sertifisering var det akkreditert av Royal College of Midwifes En profesjonell organisasjon i Storbritannia som representerer jordmødre og arbeider for å fremme jordmorfaget.. Å lansere et produkt og sette en pris på det er ikke noe nytt. Hadde jeg hatt et dårlig produkt hadde jeg ikke sittet her nå.

Omsetter for millioner - jobber fire timer i uken

Line forteller at hun kunne ta ut lønn allerede før det hadde gått ett år.

Da familien på fire flyttet tilbake til England i 2020, var målet å leve et liv fritt for tidsklemma. Det innebar blant annet å droppe barnehagen.

Siden oppstarten har Line omsatt for 16 millioner kroner sammenlagt. I år anslår hun at resultatet blir 3,6 millioner.

– De siste to årene har jeg fristilt meg mer, selv om det fortsatt er mye jobb i perioder. Nå har jeg det jeg kaller en firetimers arbeidsuke, en time fra mandag til torsdag. Og det er jo veldig lite.

Inn døren kommer tre små jenter løpende. Bak kommer daddy, iført en oilskin Barbour-jakke - mer britisk blir det ikke, noterer VG seg.

– Mamma! We are home! Roper Annika (5) med tydelig britisk aksent.

Matilda (8) og Annika har på seg skoleuniformer, blårutete kjoler med marineblå cardigan over.

Line setter seg på gulvet og minstejenta Elodie (2) omfavner mamma.

– We want to show you our rooms! Roper Annika mens hun drar VGs journalist mot trappen.

Line var hjemme med sin andre datter frem til hun var tre år, og det samme har hun gjort med sin tredje datter.

Sistnevnte Elodie fikk barnehageplass for et halvt år siden, men Line valgte å takke nei og heller ha henne hjemme lenger.

Adam og Line tar ofte barna med på kafeer i sentrum av Frome, mange av dem er spesielt egnet for barn.

I en nedlagt kirke ligger Rye Bakery.

Annika, Matilda og Elodie løper inn og rekker så vidt å ta en bit av sjokolade-crossianten før de løper til kirkerommets eget lekehjørne.

– Det er så sosialt å være hjemme med barn her, til forskjell fra Norge. Det er blant annet lekekafeer, ulike dagtidaktiviteter som sang og dans og lekeplasser som bugner av foreldre og barn, forklarer hun.

– Stikker hånden inn i et vepsebol ved å si dette

Med nye bekjentskaper i England ble det veldig tydelig at folk rundt dem gjorde det på en helt annen måte enn i Norge.

Fulltidsbarnehage var det nesten ingen som benyttet seg av, forteller Line.

– Delvis fordi barnehage i England er veldig dyrt, men også fordi det er en generell oppfattelse om at barna har det best med foreldrene eller besteforeldrene sine de første tre årene.

– Jeg er klar over at jeg stikker hånden inn i et vepsebol ved å si dette, men det er dumt at vi ikke skal kunne snakke om det i frykt for at folk blir sure av å høre at noen mener barna har det best hjemme med mamma, eller de primære omsorgspersonene de første leveårene.

– Det er mange som sikkert skulle ønske at de kunne være hjemme lenger med barna, men som ikke har samme mulighet som deg?

– Ja, helt klart. Det er lett for meg å si, og flere har jo sagt at jeg er så heldig som har en fleksibel jobb som gjør det mulig. Jeg er privilegert som har hatt valget. Og jeg er ikke avhengig av en manns inntekt for å kunne gjøre det.

Hun tenker seg om før hun sier:

– Samtidig har jeg tatt mange valg som har gjort det mulig. Jeg hadde også en åtte til fire jobb før jeg fikk barn. Men jeg kjente så dypt inni meg at at dette ikke var veien jeg og familien min ville gå. Her i England trenger jeg ikke å forsvare det.

– Hadde ikke lyst på et tredje barn

Tidligere i år flyttet familien på fem inn i sin gule campervan som står parkert utenfor huset.

De leide ut familiehjemmet, parkerte vanen på sin nye tomt, og ble boende der fra mai til september.

Med x-antall erkebritiske Hunter-støvler plassert i bagasjerommet setter Adam kursen mot det som forhåpentligvis skal bli familiens nye drømmehjem - når alle kommunale tillatelser er på plass.

– Vi har lyst til å bygge et hus hvor barna og alle vennene deres har lyst til å henge i mange år fremover. Det er jo så koselig å liksom få være det huset, sier Line.

Adam smiler.

– Ja, Lines drøm er å fylle huset til randen med barn, ler han.

– Jeg var jo egentlig ferdig etter at vi hadde fått to, og hadde ikke lyst på et tredje barn. Men etter en veldig fin sommerferie så klarte hun å overtale meg. Og nå vil hun ha et fjerde, sier han og rister på hodet og smiler.

Nedover en smal grusvei, omringet av grønne jorder og flere hundre år gamle trær kommer vi til en stor, skjev port.

Tre svarte sauer beiter på jordet. Det hele er som hentet fra en scene i «Love Actually» eller «The Holiday».

Tomten er på 18 mål, og det er her familien skal bygge og bo.

Mens jentene leker i hengekøyer og Adam fyrer opp bål til pinnebrødet, stiller vi Line følgende spørsmål:

– Du sier at dere lever et tidsklemmfritt liv. Hvordan er det mulig med tre små barn?

– Ja, vi gjør det. Vi har en stressfri trebarnshverdag. Det er selvfølgelig armer og bein med tre små, krangling og kaos. Men vi tar oss god tid fordi vi kan det.

– For oss er den største luksusen i livet å ha tid.