Politiadvokat straffedømt for å ransake telefon uten kjennelse fra tingretten – anker til Høyesterett

Den underliggende saken handlet om en siktelse for promillekjøring, som skjedde vinteren 2022. Etter at siktede var blitt pågrepet, besluttet politiadvokaten ransaking av mannens bolig og databærere. Dette ble gjort etter hastebestemmelsen, som sier at beslutningen kan fattes uten forutgående kjennelse fra tingretten om det ellers er fare for bevisforspillelse.

Beslutningen var utstyrt med en tidsbegrensning, slik at den kun skulle gjelde i to døgn.

Fant telefonen i grøfta 

Snaut fire uker senere ble politiet kontaktet av en kvinne som hadde funnet en mobiltelefon i veikanten. Hun var kjent med siktelsen mot den aktuelle mannen, og lurte på om telefonen kunne tilhøre ham. Hun innleverte telefonen, hvoretter  politiadvokaten på saken besluttet at den skulle gjennomgås, for å finne ut hvor den hadde vært når.

Det er denne beslutningen straffesaken nå handler om, for gjennomgangen ble gjort uten at tingretten ble kontaktet, slik hovedregelen er i saker som ikke haster.

Den siktede mannen anmeldte saken til Spesialenheten, som besluttet å ilegge politiadvokaten et forelegg på 10.000 kroner for grovt brudd på tjenesteplikten. Dette forelegget har politiadvokaten nektet å godta, og dermed er saken havnet i domstolene.

I fjor høst ble politiadvokaten frikjent i Haugaland og Sunnhordaland tingrett, men Spesialenheten anket frifinnelsen. Nå har Gulating lagmannsrett behandlet saken, og med to mot én stemme kommet til at politiadvokaten skal domfelles. En samlet rett legger til grunn at vedtak om ransaking er i kjerneområdet for tjenestepliktene til en politiadvokat, og at kravet om «fare ved opphald» for å benytte sekundærkompetansen må regnes som elementærkunnskap for denne yrkesgruppen.

Svært inngripende

Retten legger videre til grunn at de fleste mobiltelefoner inneholder informasjon fra den innerste delen av privatsfæren, og at ransaking av denne derfor må regnes som et svært inngripende tvangsinngrep. Lagmannsretten skriver:

«Objektivt sett står slike tvangsinngrep fram som svært inngripande. Det må ha noko å seie for korleis påtalejuristen bør vurdere si eiga tenesteutøving, men òg for korleis straffansvaret ved brot på tenestepliktene skal vurderast. Etter lagmannsretten si meining var tiltalte si vurdering av at han ikkje trong å hente inn ransakingsvedtak frå retten, markert utanfor det forsvarlege.»

En samlet rett er derfor enig med Spesialenheten i at det objektivt sett foreligger et grovt brudd på tjenesteplikten, ettersom telefon var sikret og det klart ikke forelå fare ved opphold.

I det subjektive vilkåret, deler imidlertid retten seg i et flertall og et mindretall. Skyldkravet er grov uaktsomhet, og etter flertallets syn er det et skjerpende element at politiadvokaten ikke gjorde et skriftlig vedtak om at telefonen skulle gjennomgås. Han baserte seg kun på det skriftlige vedtaket som var gjort en måned tidligere.

Dissens

Flertallet viser til den såkalte Sølvtøy-saken, som Høyesterett behandlet for to år siden. Der hadde en politiadvokat besluttet ransaking av boligen til en vaskehjelp, fordi vaskehjelpens oppdragsgiver, en politibetjent, ikke fant bunadsølvet sitt. Som senere viste seg å være ryddet bort av henne selv. Høyesterett mente politiadvokaten hadde vært grovt uaktsom og skrev:

«Dersom A hadde fulgt reglene i § 197, ville han blitt tvunget til å nedfelle sin vurdering av ransakingsvilkårene i en begjæring. Dette kunne synliggjort for ham at vilkårene ikke var oppfylt, og det ville alternativt gitt retten mulighet for en overprøving.»

Mindretallet, derimot, mener uaktsomheten i dette tilfellet ikke når opp til den terskelen Høyesterett la til grunn i 2023.

«I vurderinga har mindretalet lagt vekt på at det opprinneleg  låg føre eit gyldig ransakingsvedtak som ville ha gitt grunnlag for å gjennomgå telefonen. Slik mindretalet oppfattar praksis, er det ikkje vanleg å tidsavgrense ransakingsvedtak slik som i dette tilfellet. Det ligg ikkje føre opplysningar om kvifor vedtaket ble tidsavgrensa.  Avgrensinga står fram som noko tilfeldig. »

Mindretallet mener at selv om politiadvokaten kan klandres, så bli listen lagt for lavt om denne konkrete saken skal anses som grov uaktsomhet:

«Feil blir gjort i alle yrkesgrupper. I ein travel arbeidskvardag kan det i blant – og utan god forklaring – gleppe jamvel på grunnleggande tenesteplikter. Slik mindretalet ser det, vil det kunne ha uheldige konsekvensar om lista for straffansvar blir lagt så lågt som i dette tilfellet.»

– Domstolene vil få mye å gjøre

Resultatet er at politiadvokaten, i tråd med flertallets syn, dømmes etter tiltalen. Flertallet mener imidlertid at Spesialenheten har satt straffepåstanden for høyt, og reduserer boten til 8000 krober.

Politiadvokatens forsvarer, John Chr. Elden, sier domfellelsen vil bli anket til Høyesterett.

– Ut fra min erfaring fra straffesaker, kan de fleste politijurister nå skrive ut en bot til seg selv. På den annen side kommer domstolene til å få mye å gjøre med gjentatte ransakningsbeslutninger fremover. Det skal bli spennende å se om Høyesterett legger terskelen like lavt som lagmannsrettens flertall, sier Elden.

I anken peker Elden på at formålet med gjennomgangen av telefonen var å ettergå siktedes bevegelser, ikke å sjekke trafikk, korrespondanse eller meldinger. Han anfører også at den opprinnelige beslutningen, fra en måned tidligere, utgjorde et tilstrekkelig grunnlag for gjennomgangen.