Parahini (19) gikk fra koma til jusstudier på to uker

– Jeg husker ikke at det har vært en ulykke. Det eneste jeg husker er at jeg kjørte moped, sier Parahini.

I starten av august var hun og familien var på vei hjem til Hansnes i Karlsøy kommune, etter å ha vært i Tromsø for å hente en ny moped.

Parahini ville kjøre den hjem selv. Pappa var skeptisk – siden datteren ikke var vant til mopeden.

Men da de var kommet et godt stykke ut fra byen, stoppet de på en stor parkeringsplass. Pappa ville at hun skulle teste den der først.

– Hun kjørte rundt og viste. Det gikk kjempebra, sier han.

De ble enige om at hun kunne få kjøre resten av veien. Været var fint, og fylkesveien er ikke veldig trafikkert på kveldstid.

– Jeg husker at jeg passet på at hjelmen var stramt nok, sier pappa.

Men de neste minuttene husker verken pappa eller Parahini særlig mye fra.

Front-mot-front

Parahini kjører først, mens familien følger bak.

Så skjer det som ikke skal skje: Parahini kolliderer front-mot-front med en personbil.

Pappa husker ikke om han så kollisjonen. Han forteller at han fortsatt er litt traumatisert.

– Når jeg prøver å tenke tilbake, så er det eneste jeg husker blødningen og lyden hun lagde, sier han.

– Jeg så at hun ikke klarte å puste. Da jeg tok av henne hjelmen, så jeg rett inn i hodeskallen hennes. Det synet har brent seg fast på netthinnen min.

Etter hvert kommer en lege til stedet, og hjelper til med å gi førstehjelp.

Disse minuttene har Parahini ingen minner fra.

– Jeg har blitt fortalt at jeg var bevisst etter ulykken. Jeg hadde sagt at jeg ikke hadde smerte. Men det husker jeg ikke, sier Parahini.

Hun husker heller ikke at hun ble flydd til sykehuset.

I kunstig koma

Pappa kjører bilen til sykehuset. Før han rekker frem, har datteren blitt lagt i kunstig koma.

– Det var veldig sterkt å se den sprudlende jenta mi, ligge der uten å klare å puste selv, sier Rajalingam.

– Jeg følte at hjertet mitt holdt på å eksplodere. Jeg klarte ikke være der lenge.

Parahini blir liggende i koma i to dager.

– Det var mye som skjedde mens jeg var på intensiven, men det har jeg veldig lite minner fra. Jeg husker ikke selv at jeg våknet, sier hun.

– De første minnene jeg har fra da jeg våknet, var at jeg hørte at søskenbarnet mitt gråt ved siden av meg.

Det meste er litt skurrete for Parahini, men etter hvert dukket det opp én klar tanke:

Hun var kommet inn på jusstudiet.

• Les også: Parahini tok et oppgjør mot rasismen faren møter.

Noen «små hindringer»

Parahini forklarer at de rundt henne fryktet at hun kunne bli lam, og var usikre på hvordan tilstand hun var i når hun våknet.

– Jeg kunne ha mistet livet. Men jeg hadde kjempeflaks, sier hun.

Det fikk Parahini til å føle seg takknemlig, selv om hun lå i sykesengen med brudd i nakken, håndleddet og hoften.

Men det skal mer til for å knekke samfunnsengasjementet og fremtidsplanene hennes.

– Jeg hadde fortsatt veldig lyst til å starte på studiet, selv om jeg følte at det kom til å bli litt vanskelig. Men jeg er ikke en person som gir opp bare fordi det er noen små hindringer i veien.

– Noen små hindringer?

Parahini ler litt, før hun svarer:

– Ja, altså. Jeg er veldig optimistisk, og jeg var jo klar i hodet og hadde følelser i armer og ben. Også så jeg at jeg fort ble bedre, sier hun.

– Og da tenkte jeg at hvis jeg ble helt bra igjen etter noen måneder, så ville jeg ikke kaste bort et helt år.

– Vi var veldig i tvil

Men mamma og pappa var litt mer skeptiske.

– Vi var veldig i tvil, og det var store diskusjoner. Vi så for oss at hun måtte utsette studiet med et år, sier pappa.

Men Parahini var fast bestemt: Å ta seg et friår var uaktuelt.

– Hvis vi ikke hadde latt henne prøve, så tror jeg hun hadde blitt helt knust, sier pappa.

Så han ga opp å diskutere mer med Parahini.

– Hun er veldig sta, sier pappa.

– Så jeg har skjønt at advokat, det er hun godt egnet til.

– Jeg er en «independent woman»

Knappe to uker etter at hun ble flydd til sykehuset, var Parahini på plass på universitetet. Den første dagen var hun der en time, så økte hun litt etter litt.

Nå klarer hun å være der fem-seks timer om gangen.

Parahini er fortsatt preget av ulykken og skadene hun fikk. Men det som hun kanskje synes er vanskeligst, er å måtte ta imot hjelp.

– Jeg har alltid vært en person som klarer seg selv. Jeg elsker å bruke begrepet: Jeg er en «independent woman», sier hun.

– Hver gang folk triller rullestolen min, tenker jeg: Jeg har så lyst til å trille den selv. Eller kan ikke noen støtte meg opp, så kan jeg gå?

Men setter hun stor pris på hjelpen hun fikk på sykehuset, og hjelpen hun nå får fra studiekameratene.

– Jeg lurte på om jeg kom til å bli kjent som hun jenten som krasjet med mopeden sin og må sitte i rullestol, men det har gått veldig bra. Folk har tatt med veldig godt imot og hjulpet meg.

Nå ser Parahini lyst på studiene og fremtiden, selv om hun blir litt fortere sliten enn før.

– Forhåpentligvis klarer jeg å fullføre året. Men hvis jeg ikke klarer det, så har jeg i alle fall prøvd.