Påfallende stille om fjerning av taushetsplikten

Problematiske forslag i ny sivilbeskyttelseslov må endres eller fjernes, mener innleggsforfatterne. Bildet: Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) under Svalbard symposium 14. mai. Foto: Annika Byrde, NTB

Det har vært mye støy rundt forslaget til ny sivilbeskyttelseslov. Men ett moment har gått litt under radaren.

USAs president Donald Trumps angrep på rettssystemet i USA skremmer oss her i Norge. Likevel var våre folkevalgte nære ved å gi regjeringen fullmakter som er vide og godt tilrettelagt for maktmisbruk.

Ikke bare kan de frata oss demokratisk kontroll, men også hente ut våre dypeste og mest personlige tanker, delt i fortrolighet.

Advokater, i likhet med prester, imamer, buddhistmunker, rabbinere, livsveiledere og tilsvarende er underlagt en streng taushetsplikt. De kan ikke engang bli hentet inn som vitner i en rettssak, fordi de skal være garantister for et trygt rom. Avvergingsplikten er et selvsagt unntak.

Trygge, taushetsbelagte rom er et gode for sivilsamfunnet. At man uten frykt for forfølgelse og straff, kan lufte bekymringer og søke veiledning, bidrar til at folk kan ta mer reflekterte valg og korrigere eventuelle feil man kan ha gjort.

Demokratiet trenger trygge rom

Etter påske har det vært en stor offentlig debatt om regjeringens forslag til ny sivilbeskyttelseslov. I tolvte time ble den midlertidig stoppet.

Kritikken har vært massiv og kommet fra instanser som Norges institusjon for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet ved UiO, Norges Juristforbund og Advokatforeningen.

Hovedkritikken dreier seg om altfor vide fullmakter regjeringen kan vedta ensidig, uten begrunnelses- eller informasjonskrav, uten gjennomsiktighet og uten demokratisk kontroll – og dermed med høy fare for misbruk.

Disse store spørsmålene har tatt oppmerksomheten vekk fra andre rettigheter som også blir utfordret av forslagene.

Vil erstatte «taushetsplikt» med «opplysningsplikt»

Litt gjemt i forslaget til en ny «opplysningsplikt» (paragraf 28 h), bak en henvisning til «straffeprosessloven paragraf 119 første ledd og tvisteloven paragraf 22–5 første ledd», finner vi nemlig den strenge taushetsplikten til både «advokater [og] prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn».

Å fjerne denne er problematisk av minst tre grunner:

For det første er motivasjonen vanskelig å forstå.

Hvorfor skal staten ikke bare oppheve taushetsplikten, men også gi en straffebelagt plikt til å fremlegge taushetsbelagt informasjon når regjeringen selv finner det nødvendig? Det fortjener en forklaring.

For det andre vil dette også gjelde i fredstid.

Dette er nemlig en av fullmaktene som kan brukes for å forberede bruken av fullmakter, for eksempel i utvikling av kriseplaner. Med andre ord kan for eksempel en rabbiner eller en bedriftsadvokat frykte å bli tilkalt når som helst, fordi regjeringen ser det nødvendig for å utvikle en kriseplan. Er det nødvendig?

For det tredje er ikke konsekvensene utredet.

Selv om vi kan forvente at ledere har gode intensjoner og kloke vurderingsevner, kan det oppstå uintenderte konsekvenser. Med tanke på hvor vide disse fullmaktene kan bli, og hvor personlige og avgjørende samtalene med for eksempel en munk eller en forsvarsadvokat kan være, kan konsekvensene ved misbruk bli alvorlige. Likevel har ingen sett det nødvendig å utrede disse.

Grunnleggende friheter står på spill

Når forslaget nå behandles på nytt, bør det også legges inn klare og uttrykkelige begrensninger som ivaretar borgernes rett til konfidensialitet i møte med både advokater og prester, eller tilsvarende sjelesørgere eller livsveiledere fra andre tros- og livssynssamfunn.

Dette handler ikke kun om å rydde opp i uklar lovtekst, men om å beskytte noen av de mest grunnleggende frihetene vi har. Å anta at intensjonene er gode er ikke tilstrekkelig. Det må stå tydelig i loven hvem som omfattes og hvem som er unntatt. Taushetsplikten må ikke kunne fravikes i det stille.

Det er ikke bare fare for å overse viktige prinsipper om demokrati og rettsstat. Også grunnleggende friheter som retten til privatliv og religionsfrihet, størrelser som også er av betydning i krisetid, står på spill.

Vi vet hvilke folkevalgte vi har, men ikke hvem vi vil få i fremtiden. Ender vi en dag opp med en norsk variant av Trump, vil veien til et illiberalt demokrati være brolagt med gode intensjoner.

Partiene på Stortinget må fjerne eller endre disse problematiske forslagene. I det minste må det gis en god begrunnelse for hvorfor de vil fjerne taushetsplikten til advokater, prester og tilsvarende – selv i fredstid.