Overdreven selvtillit på høyresiden

2 hours ago 2

MAGA-tilhenger Tucker Carlson i USA intervjuet nazisten Nick Fuentes, som kritiserer raseblanding og påstår at jøder styrer verden.
Høyrebølgen vokser, både i USA og Europa, og mer radikale forslag som «remigrasjon» diskuteres.
I Norge sammenlignes NRK med tidligere tiders maktlojale som muliggjorde Holocaust.
Opprør mot «woke» og klimaaktivisme førte til politiske tilbakeslag.
Ytre høyre-utspill kan gi tilsvarende tilbakeslag.

Offentligheten har bydd på de sprøeste utspill denne høsten.

Mest ko-ko er det naturligvis i USA. Den tidligere Fox-stjernen Tucker Carlson har gjort et koseintervju med Nick Fuentes, influencer og antisemittt som kritiserer «raseblanding».

Ytre høyre har selvtillit og mange velgere med seg på at innvandringen må ned, at oljealderen må fortsette, at media er håpløse og at nasjonalismen må styrkes.

Dette smitter også over på Europa og Norge. Sentrum dras til høyre, og mer ytre høyre-politikk foreslås.

Alejandro Martinez Velez / Reuters / NTB

I Danmark skrives det side opp og ned om «remigrasjon». Dansk Folkeparti virker mest opptatt av å kaste ut muslimer, også danske statsborgere, til land forfedrene deres kom fra.

Også i Norge sies grenseløse ting.

«De er så maktlojale at man nesten ser hvordan holocaust kunne skje», sa podkastvert Ole Asbjørn Næss om NRK til den konservative avisen Minerva nylig.

Minerva rygget etterpå. De har vært opptatt av å favne en bred høyreside, også de mørkere blå.

Problemet er - som eksempelet viser - at grensegjerdene mot det autoritære og mot rasisme og antisemittisme svikter.

I USA beskrives antisemittismen blant unge på republikansk side som utbredt også av MAGA-støttespillere. Forklaringen er sosiale medier.

Den høyrebølgen som står sterkt nå, er delvis en motreaksjon mot metoo, Black Lives Matters, Greta Thunberg, «woke» og autoritære tilløp på ytre venstre side.

Ikke at alt som kom ut av dette var galt. Aktivismen ga mange fremskritt.

Metoo endret arbeidsplassnormer til det bedre, for eksempel.

Men det gikk av og til for langt.

Rettssikkerheten ble utfordret i metoo og folk ble kansellert.

I amerikanske og britiske barneskoler ble hvite og brune barn atskilt. I Finnmark ville man skille barnehagebarn med et gjerde for å bevare samisk språk. Norge fikk sin egen «politivoldssak» i Kongsberg, som etter mye forhåndsdømming, endte i ingenting.

Grønn Ungdom ville fjerne statuen av britenes gamle helt Churchill, som var reist for å hylle hans motstand mot nazismen. Problemet? De mente han var rasist.

Opprør som starter som sunne reaksjoner på ekte problemer, opplever av og til tilbakeslag.

Krav om å gå tilbake i historien og rense den liker folk flest dårlig.

Velgere blir også slitne av trafikkorker skapt av klimaopprørere.

Pendelen kan svinge.

Slik kan det også gå med høyresiden, når den preges av folk som mener vi må bruke autoritære grep for å ta vare på det liberale demokratiet.

Dette har også skjedd før: I USA slo høyresidens paranoide jakt på kommunister på 1950-tallet tilbake på dem selv.

Trump er for tiden historisk upopulær.

Er det dermed aktivistene som har skylden ved å gå for langt og dermed skape tilbakeslag?

Antagelig er det mer nyansert. Velgerne og det bestående kan også slå tilbake. Og tilbakeslag kan konstrueres, som når MAGA blåser opp «woke» til symbolet på alt som er galt.

Mediene deltar i å jazze opp stemningen. De drøyeste utspillene gir trafikk.

I Norge har Frp gjort det godt ved å være mer moderate. De tar for eksempel avstand fra «remigrasjon.»

Giorgia Meloni, høyrepopulisten som styrer Italia, har litt av den samme formelen, til forskjell fra for eksempel AfD i Tyskland og Reform i Storbritannia.

Bildet er mangfoldig. Høyrepopulister kan ta over styringen i noen europeiske land, mens de kan slite i andre.

Men fortellingen om at styringspartiene ikke har noe annet valg enn å omfavne ytterpartienes kjernesaker er feil.

Nå (igjen) drar delegasjoner på studietur til Danmark for å finne ut hvordan sosialdemokraten Mette Frederiksen har taklet ytre høyre.

Det de lærer da, er å gå for en svært stram innvandringspolitikk for å ta tilbake ytre høyres velgere.

Problemet med fortellingen er at Frederiksen ikke har stanset ytre høyre. De har blitt mer ytterliggående og vokser i Danmark, mens sosialdemokratene gjør det dårlig.

I Nederland derimot vant sentrum valget i høst. D66 er et parti som ligner norske Venstre, bortsett fra at de er strengere på innvandring. De samlet særlig urbane, høyt utdannede velgere fra både høyre og venstre.

Ytre høyre ble riktignok også store, men nederlaget til Geert Wilders har blitt tolket som at sentrum slo tilbake.

– Vi har vist hele verden at det er mulig å slå populistiske og høyreekstreme bevegelser, sa lederen Rob Jetten i sin seierstale.