2 hours ago
1
Skinnet kan bedra.
Om du tar et par minutters pustepause i julestria, for å lese denne saken, skal jeg love deg at du vil bli overrasket. For utsiden speiler ikke alltid innsiden.
Skodda ligger tett over Drammen denne desembermorgenen.
Inne på badet står to røslige karer med skjegg og tatoveringer, som brer seg oppover nakke og blankpolert isse.
De er i ferd med å gjennomgå en forvandling. Den går de gjennom hver morgen nå i desember.
Fra barsk til «gossig»
I prosessen går det med en haug med hvitmaling og flere lag med røde klær.
– Jeg som egentlig ikke liker jula en gang, sier Ove Skjeggmann (47) og humrer i skjegget.
Og ja, han heter faktisk Skjeggmann.
Fellesskap
For å skjønne hvordan de havnet her, må vi spole noen år tilbake. Nærmere bestemt tilbake til 2015.
Da ble Skjeggmennklubben startet, for å skape et fellesskap for menn med skjegg, med fokus på vennskap, samhold og psykisk helse.
Da ett av medlemmene mistet barnet sitt, stilte klubben opp og samlet inn penger til gravstøtte.
Det ble starten på noe mye større.
Klubben begynte å samle inn penger til ulike foreninger, blant annet mot mobbing i skolen og barnekreftforeningen.
De skjeggete karene ønsket å hjelpe.
Men de så at mye av pengene de samlet inn ikke alltid gikk til det de ønsket, mye forsvant til lønn og administrasjon i ulike organisasjoner.
– For fem år siden bestemte vi oss for å prøve selv. Og det funka veldig godt. Ja, det funka til og med bedre, sier Skjeggmann.
Skjeggnissene var skapt.
Landet rundt
70 av de 13.000 medlemmene i Skjeggmennklubben drar i disse dager rundt og besøker barn på sykehus, på alle landets barneavdelinger.
I forkant har de samlet inn penger via spleis og sponsorer, og fylt opp biler og tilhengere med tusenvis av fargerike og gjennomtenkte gaver.
De fleste av nissene besøker bare sitt lokale sykehus.
Mens sjefnissen og hans nestkommanderende vier hele desember til å besøke barn på alle sykehusene.
– Det gir så uendelig mye å spre litt nissemagi og se gleden i barnas øyne. Det er verdt hele jobben, sier Skjeggmann.
Bruker ferien
Kristoffer Ness Brauti (29), som er Oves høyre nissehånd, har tatt ferie fra jobben som byggmester i hele desember for å være med på nisseturneen.
– Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe ferien på, sier 29-åringen.
Jobben med å samle inn penger, skaffe sponsorer og planlegge nisseturneen begynner lenge før vi andre har begynt å tenke på jul.
Tragedie
De var godt i gang med planleggingen i høst, da de i slutten av september fikk en forferdelig nyhet – som holdt på å stoppe hele turneen.
En av de faste skjeggnissene, Adrian Willyson Brask (36), viet livet sitt til å hjelpe andre.
Det gjorde han også den siste fredagen i september i år.
Han var på jobb som dykker og overstyrmann i Redningsselskapet, da en turistbåt kantret i Nappstraumen i Lofoten.
Under et dykk for å forsøke å redde en 11 år gammel jente, skjedde det som ikke skulle skje. Mens han forsøkte å redde liv, omkom Adrian.
– Det var helt ubegripelig, sier Ove og blir blank i øyene.
Adrian hadde vært en nær venn og medsammensvoren skjeggnisse i mange år. I år skulle bli Adrians femte år som nisse på barneavdelingen på Haukeland.
Slik ble det ikke.
– Vi satt igjen med et stort tomrom og et enormt savn. Det er vilt mange tanker som flyr gjennom hodet, når noe slikt skjer, sier Ove.
Skjeggnissene vurderte en stund å stoppe hele årets nisseturné. Men de fant fort ut at dét ble helt feil.
– Dersom en av oss andre hadde omkommet, er jeg sikker på at Adrian hadde ønsket at vi fortsatte. Dette arbeidet er i hans ånd. Derfor har vi dedikert årets turné til Adrian.
Nissenes elektriske pickup-slede, som tar dem til 23 av landets sykehus, er dekorert med reinsdyr og nisser i skjønn forening.
Som en ledestjerne på panseret, er også Adrians minne med dem.
– Adrians navn skal vi ha med oss på bilen for all tid. Han skal aldri glemmes.
Adrians familie er orientert om at han omtales i denne saken.
Lysglimt
Ove svelger unna klumpen i halsen. Skjegget har gått fra grå-svart til hvitt, og drakten skal på. Nå er det barna som skal få det fulle fokuset.
De formfulle nissene har ikke før satt beina sine utenfor pickup-sleden sin, før små barneøyne lyser imot dem utenfor Drammen sykehus.
– Ho, ho, ho. Har du lyst på en liten gave fra nissen?
Ove setter seg ned på huk for å hilse på barna, som gjemmer seg bak beina til foreldrene og titter spent frem.
Ove og Kristoffer dytter tunge traller med gaver, der de beveger seg gjennom korridorene på sykehuset.
Noen barn kommer springende mot dem. Andre stikker bare en liten hånd frem, mens hodet er gjemt langt inni mammas genser.
Noen barn har alvorlige infeksjoner og er isolert. Da banker nissefar på det lille vinduet i døren deres, og setter en gave utenfor.
– Det er vanvittig godt å få lov til å være en liten glede midt i en vanskelig hverdag for de syke barna og deres familie. Men vi møter også mange tunge skjebner på en slik tur, sier Ove.
Sterke inntrykk
Den tatoverte, store hånda løftes opp for å tørke litt i øyekroken.
– Det vondeste er å tenke på at flere av barna vi møter, ikke kommer til å få feire denne jula, sier Skjeggmann.
Nettopp derfor er sjefnissen glad for at det bare var ett år der han kjørte nisseturneen alene.
– Å kjøre fra ett sykehus til et annet og sitte med tanke om disse barna i hodet alene, det var helt jævlig. Heldigvis har jeg nå Kristoffer i bilen med meg, så vi kan debrife på vår vei fra Hammerfest til Kristiansand.
Det er mange som stanser de rødkledde karene på deres vei, og gir dem ros for å være så rause ved å bruke tid og omsorg på syke barn.
Til det har sjefnissen bare én ting å si:
– Jula kan være travel, og for noen kan jula være hard. Men det jula egentlig handler om er glede og raushet. Vi kan alle være nisser og spre litt julemagi rundt oss.
English (US)