One hell of a beating

KOMMENTAR: Et vakkert VM er over for Norge. Til slutt tapte vi kampen mot England, men vi vant så uendelig mye mer.

Norge er ute av VM, men for noen uker det har vært. Foto: Kristian Jacobsen

Javel. Da var den over, tidenes norske fotballsommer.

I 37 minutter skjedde det ingenting i Miami. Så klinte Andreas Schjelderup fra polarsirkelen ballen i krysset. England stunned!, meldte BBC. Hjelpes og bevares! Men det holdt ikke. England har någen de og, Jude Bellingham, for eksempel, Mr. Viljens Kraft, og 1–1.

Vi hadde et mål tvilsomt annullert, en i tverrliggeren, uflaks med en kameravaier – av alle ting – og England på gaffelen i andre omgang. Ekstraomgangene var knapt i gang da han var der igjen, Mr. Power. 2–1.

Det var jevnt, vi var litt bedre, men til slutt slo fotballens tyngdelov inn, og dett var dett. For en kveld, og for noen uker det har vært!

Jeg vet ikke hvilken følelse du har i kroppen etter disse VM-ukene, om du er euforisk anlagt, om du er i tung bakrus eller om du har vært så glad at du kunne blitt pinsevenn eller løpt naken over Bybruå. Jeg er – for å sitere en samfylking – daosleden. Utmattet etter en måned lang fest, en sånn opptur du bare får et par ganger i livet.

For en sommer det har vært!

Irak viftet vi bort, med hjerteinfarktet i halsen, med en Haaland-dobbel som blodfortynnende og nervemedisin. Noen dager senere kom Nordpolens egen Marcus Holmgren Pedersen, rett fra innbytterbenken, og sendte den senegalesiske stopperkjempen Kalidou Koulibaly inn i AFP, og ballen i mål. Ståle Solbakkens pacemaker har aldri vært så nervøs. Je suis Ståles pacemaker, for det der var en forferdelig påkjenning. Vi måtte vinne, og vi vant.

At reservelaget røk 3–1 mot Frankrike er det ingen som husker, for da Antonio Nusa limte en i vinkelen mot Elfenbenskysten, og Haaland snofla inn 2-1, var dette mesterskapet allerede historisk. Folk rodde som galne, kongen skulle vekkes, hvite menn danset i gatene og februar 2027 kommer til å bli et helsike for norske jordmødre.

Og Brasil? Ha! Vi taper jo aldri mot Brasil.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Ørjan Håskjold Nyland, vår arbeidsledige keeper, stoppet ALT Brasil kastet mot ham. Nyland var som svigermor det første året etter vi giftet oss. I veien for absolutt alt! Nyland stoppet alt i sin ende (minus en sutrestraffe fra Neymar). Haaland puttet alt i motsatt ende, og norske jordmødre må belage seg på at februarkjøret sklir inn i mars 2027. Ungene skal selvfølgelig hete Erling, helt uavhengig av om de fødes med eller uten tud.

Du verden.

Fotballen er én ting. VM handler om så uendelig mye mer.

Reborn in the USA

Erling Braut Haaland har sluttet å grynte enstavelser når han blir intervjuet. Sønnen til Gry Marita, en gutt de tredde rett inn på ei råmelksspene, legger nå smilende ut om Norge. Han er ekstremt likandes på en kårni måte, virker på stolt og barnlig glad, snakker i fullstendige setninger om sammenhengen mellom ånd om materie og framstår som heil, daosleden ved. Og roingen ... Hva skal man si om roingen? Det er den mest irriterende oppfinnelsen siden bergensdialekten. Roingen er som måse i plenen. Når den først kom, blir du aldri kvitt den. Det beste er å bare gi etter, ta hjelmen ved hornene, sette seg i båten – og ro!

Roing – altså ... både det beste og det verste med hele VM? Foto: John Sibley / Reuters

Den siste måneden har også vært blomstringstid for førsteamanuenser som – endelig! – har kunnet fortelle at nei, vikingene hadde ikke horn på hjelmene sine, faktisk. De rodde ikke, de seilte. Neineinei, vikingene spiste ikke rått kjøtt, de spiste kvarv, spjoke og gneive. De pløyde jorden og sydde korssting på blusene sine, må vite. Det var bare i helgene de drepte engelske munker og skjendet nonnene på Lindisfarne. Hvilken fest for førsteamanuensene! Og for heklehattkremmere, for ølselgere, ansiktsmalere, for chips-produsentene og for lokalavisjournalistene som har funnet en som kanskje kjenner firmenningen til Haaland i Spjåk eller i Knussevik. For en fest for nabolagene, for familiene og for nordmenn i Syden som blir stoppet på gaten og lyver og sier jess, actually, I knows Haaland, he is my neighborous!

Erling Braut Haaland – et kjempetalent. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

For en fest det har vært for alle på fjorten og et halvt som har gjenfortalt Snap-storyen til Haaland, eller vloggen eller hva fanden det er, til fedre som tror de kan alt om høyt press og overlapper. For noen uker vi har hatt, alle vi som sleit oss gjennom år etter år med de tristeste av landslag, med keepertabber, backer med trebein og nærsynte, hjelpalause spisser, ledet av utpekte NFF-knehøner, fullstendig uten taktisk teft.

Selv vi begeistringsskeptikere som ikke praktiserer eufori har latt oss rive med. Dette fellesskapet, samholdet og optimismen. Når så vi det sist?

For en fest! For en opptur!

It’s coming home

Noen måtte vi ryke for, og da er vel England greit nok. Frankrike er det beste laget i VM. Brasil er det mest sagnomsuste. Men England ... England er fotball. Liverpools supporterklubb har flere medlemmer i Norge enn Arbeiderpartiet. Nordmenn som ikke husker når ungene er født, kan lett ramse opp lagoppstillinger fra Leeds fra 70-tallet. Manchester Uniteds trippel i -99 husker vi i detalj, men bryllupsdagen må vi sjekke på innsiden av gifteringen. Flere kan forklare Boring Arsenal enn de som kan si hva Statsforvalteren gjør, i den grad han gjør noe som helst.

Antonio Nusa – Can’t touch this. Foto: Matt Slocum / AP / NTB

Det var dette vi hadde å bale med i glohete Miami. Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Maggie Thatcher og hele Brexit-sulamitten. 150 års kulturelt fotball hegemoni – og 60 years of hurt. Three lions on a shirt, og Jules Rimet still gleaming. Vi har Haaland, men England har tross alt Jude Bellingham. De har også, viste de seg, litt flaks.

Togetherness

Det er greit å ryke hederlig mot England når det skjer etter en måned med fellesroing. En ny norsk stolthet er født, en sunn og fin stolthet. Togetherness er årets norske ord, i stekt konkurranse med kama muta. Nordmenn som går i flokk i suvenirbutikker for å hamstre rødt, hvitt og blått. Nordmenn som går av hengslene og glemmer helt at de er forbanna på EU og Støre og at verdens beste land å bo i har mye, mye dårligere veier enn Albania.

Og roingen. Et makkverk av et påfunn, som plutselig er det sterkeste sosiale limet vi har.

Det viktigste som har skjedd i VM, er at dette laget har koblet seg sammen med folket, og koblet folk sammen med folk. Den kraften er det bare fotball som har. Vi sveises sammen av Nylands strafferedning. Martin Ødegaards bortvifting av Neymar. En daosleden Haaland. Nusa i krysset. Ståle Solbakken som løper for å klemme kånå. Nordmennene som rodde på Times Square, mens det sto 400 forvirra yogadamer midt i New York og lurte på hva denne sjauen var.

Ståle Solbakken kysser sin kone Anniken Solbakken. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Når 70 prosent av alle på Bryne har vært på BBC, da tror jeg vi kan kalle det en god sommer.

Så måtte det jo ende et sted. Ale somre tar slutt. Å slå England var mulig, men ikke denne kvelden. I 70 Miami-grader, med 400 prosent luftfuktighet og naturkraften til Bellingham, gikk den norske tanken til slutt tom. Vi gikk ned, med rødt, hvitt og blått til topps.

Men for en sommer!

Felles øyeblikk

Det er lett å glemme hvor sjelden Norge egentlig opplever dette. Naboer som knapt har snakket sammen, diskuterer Nusa og Schjelderup over hekken. Nakne flaggstenger har fått norske farger igjen. Puber fylles, stuer fylles, torg fylles og folk er fulle i fire uker.

Fotball-VM har gitt Norge noe som har vært mangelvare i lang tid: Felles øyeblikk.

Norge – England på storskjerm, på Bryne, for alle. Foto: Kristian Jacobsen

Vi lever i den fragmenterte tidsalder. Hver mann, sin skjerm. Min algoritme, din algoritme. Vi ser ulike serier, følger forskjellige influensere og lever i hver vår lille digitale boble. Men når Norge spiller VM, er det plutselig én historie som angår oss alle. Ja, dette er heeeelt 17. Mai-tale fra ChatGPT, men det drid’eg 200 prosent i. Det handler om følelsen av å være en del av noe, om å ikke være en øy i livet. Hvis du smilte til en fremmed på bussen etter Brasil-kampen, visste vedkommende hvorfor. To bank på en tromme nå, så vil alle begynne å RO!

Felleshukommelsen har fått nytt fôr. Det er sånne øyeblikk som skaper identitet. Ikke fordi alle blir enige om alt, eller at vi må være så forbanna like, men fordi alle har delt den samme opplevelsen. Vi har slitt med de samme nervene, kjent på den samme høye pulsen og delt det håpet som ikke raknet før Lord Nelsons menn overmannet oss.

Jude Bellingham ble for mye, selv for Erling Braut Haaland. Foto: Dylan Martinez / Reuters / NTB

Nå skal tilbake til en slags hverdag der vi krangler om ACER og innvandring og i hvilken grad formuesskatten er djevelens verk. Forhåpentlig kan vi beholde litt av den fellesfølelsen VM har gitt oss. Og hvem vet. Om fire år er det på’an igjen.