Omstillingsvilje i kirken?

Derfor må vi ha vilje til å tenke nytt og ha evne til å omstille oss. Det gjelder yrkesaktive både i privat og offentlig sektor. De aller fleste har i sitt yrkesaktive liv opplevd at arbeidsplassen er forandret, gamle oppgaver er opphørt og nye har kommet til gjennom omstillingsprosesser.

Også i Den norske kirke er vi inne i omstillingsprosesser. Menighetene får tildelt mindre ressurser enn tidligere.

En annen grunn til endring er kirkebesøket. Nylig la Statistisk sentralbyrå frem en kirkestatistikk som viser det de fleste av oss visste. Færre går til gudstjeneste. Men hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jeg kan sitte hjemme og dyrke min private tro? Denne tendensen med privatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvor trenden er at vi skal klare oss selv.

Kirken er konservativ og er langt fra så omstillingsivrig som mange andre institusjoner i samfunnet! Det er kanskje ikke så merkelig da vi har en åndelig arv av ritualer og tekster som vi ikke vil miste. Men i gleden og stoltheten over vår arv, glemmer vi ofte at den må videreutvikles for å kunne bevares. Derfor fornyer vi liturgiene, vi synger nye salmer og ber nye bønner. Og de lokale menigheter tilpasser seg befolkningen og møter fremtidens utfordringer.

Vi må være omstillingsvillige for å være kirke i tiden. Det kommer vi ikke utenom. Kirken kan – om den selv ønsker det – både lokalt og sentralt fortsatt være en kraft i samfunnet! Men da må må den ordne opp i sitt eget hus og bruke de knappe ressursene riktig. Det gjør den ikke i dag med et voksende byråkrati. Og når pengeoverføringene fra staten og kommunene blir mindre, betyr det at den må prioritere riktig. Det gjør den ikke nå!

Men vi skal ikke som andre steder i samfunnet presses til forandringer for enhver pris. I en rastløs og tradisjonsløs tid hvor omstillinger nærmest har blitt en motesak, er det viktig for kirken å kunne bevare noe av det gamle selv om den må gå inn i en ny tid med evnen til nytenkning og nødvendige omstillinger!