Ny dom fra EFTA-domstolen kan gi videre adgang til helsebehandling i utlandet

Spørsmålet om nordmenns mulighet til å reise utenlands for helsebehandling har lenge vært en politisk, og ikke minst økonomisk, nøtt. Staten frykter en situasjon der millionene renner ut i et mer eller mindre oversiktlig privat helsemarked i Europa, og stiller derfor en del vilkår for å få godtatt slike refusjonskrav.

– Fornøyd

Faktum i saken EFTA-domstolen tok stilling til sist uke, dreier seg om en mann som i 2016, etter anbefaling fra en bekjent, dro til Polen for å få behandlet «grav marginal periodontitt». Vel tilbake i Norge søkte han om refusjon fra Helseøkonomiforvaltningen, Helfo. Denne ble avslått. En klage til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten førte ikke frem, og gyldigheten av dette vedtaket ligger nå til behandling i Trygderetten. Som en del av saksforberedelsen har Trygderetten har forelagt spørsmålsstillingen for EFTA-domstolen, og det var denne avgjørelsen som kom sist uke.

Konklusjonen derfra er at det norske systemet, der søkeren må dokumentere at behandleren er spesialist, kan innebære en restriksjon på tjenestefriheten. Dette blir det nå opp til Trygderetten å avgjøre, men domstolen fremhever flere elementer i det norske systemet som kan bli problematisk for statens standpunkt. 

– Vi er fornøyd med at EFTA-domstolen er enig med oss på de vesentligste punktene, sier Lasse Nicolai Simonsen, som har prosedert saken for pasienten.

Må bevise spesialistkompetanse

Sentralt i EFTA-domstolens uttalelse er at det såkalte spesialistvilkåret kan være en uberettiget tilleggsbyrde for pasienter som søker behandling i utlandet, særlig dersom pasienten tvinges til selv å dokumentere den aktuelle behandlerens kvalifikasjoner.

Staten anførte fra sin side at det norske kravet om spesialisering ikke utgjorde noen restriksjon i EØS-rettslig forstand, ettersom kravet får anvendelse uavhengig av hvilket land behandlingen finner sted i, og kan oppfylles av tilsvarende spesialiseringer i andre EØS-land.

– Så vidt jeg forstår uttalelsen fra EFTA-domstolen, er domstolen enig i at spesialiseringskravet prinsipielt sett kan opprettholdes, men finner at det likevel kan utgjøre en restriksjon dersom det i praksis er mer byrdefullt for pasientene å bevise at kravet er oppfylt ved utenlandsbehandling sammenliknet med behandling «innenlands».

Det sier Andreas Runde fra Regjeringsadvokaten, som prosederer saken for staten. Med den rådgivende uttalelsen fra Luxembourg i hende, skal nå Trygderetten ta stilling til EØS-spørsmålene. Et sentralt spørsmål blir da om vilkårene for å bevise at helsepersonellet har nødvendige spesialisering er
vanskeligere å oppfylle i grensekryssende situasjoner, enn når behandlingen skjer hos en privat tannlege eller lege her i Norge.

– Det blir nå opp til Trygderetten å avgjøre om selve prosessen pasienten må gjennom for å bevise og dokumentere at vilkårene for refusjon er oppfylt, utgjør en restriksjon, og om denne eventuelt kan rettferdiggjøres, sier Runde.

Større sak på vei

Av uttalelsen fra EFTA-domstolen fremkommer det at et av statens argumenter var at spesialiseringskravet er nødvendig for å redusere risikoen for mislykkede behandlinger. Dette er ikke et gyldig argument, mener domstolen, som skriver:

«EFTA-domstolen bemerker at hensynet til ønsket om å kontrollere kostnader og unngå, så langt det er mulig, enhver sløsing med økonomiske, tekniske og menneskelige ressurser, ikke kan tolkes slik at det også omfatter en begrunnelse som bygger på et behov for å kontrollere eller sikre kvaliteten på eller sikkerheten ved den aktuelle helsetjenesten. Det er fast rettspraksis at restriksjoner på fri bevegelighet for pasienter ikke kan  begrunnes ut fra hensynet til folkehelsen for å beskytte kvaliteten på medisinske tjenester som ytes i andre EØS-stater.»

Mens denne saken kun gjelder refusjon av allerede utførte helsetjenester, er en enda større sak i samme gate på vei opp i systemet. ESA har saksøkt Norge for traktabrudd, basert på statens stramme regime for tilgang til sykehusbehandling i andre EØS-stater.

EFTA-domstolen holdt høring på denne saken i mars i år, men dom er ennå ikke avsagt. Avgjørelsen i denne saken vil kunne få store konsekvenser for den norske praksisen på området.