Norge er ikke et samfunn i biologisk kollaps. Det kan nesten høres slik ut i Marvatis svarinnlegg.

Å gi mennesker handlingsrom er ikke å legge skyld på dem. Det er å gi håp, skriver lege Kaveh Rashidi i sitt svar om sykefravær. Foto: Stein J. Bjørge / Aftenposten

Mozzie Marvati svartmaler det å eksistere i 2026.

Lege Mozzie Marvati har rett i mye (Aftenposten 28. januar). Mange lever med for lite søvn, for mye stress, stillesitting og konstant digital tilgjengelighet. Det er reelle belastninger, og vi bør absolutt jobbe for bedre arbeidsliv, bedre bymiljøer og bedre rammer for familier.

Jeg har aldri sagt noe annet. I hans tilsvar tillegger han meg en rekke meninger jeg ikke har.

Jeg har for eksempel aldri kalt utmattede småbarnsforeldre, lærere eller andre slitne mennesker for «svake» eller skrevet at de har «for lav terskel». Tvert imot har jeg gjentatte ganger de siste ti årene skrevet om hvordan livsbelastning, søvnmangel og krav tærer på helsen.

Eller når Marvati antyder at jeg ber folk «optimalisere seg». Jeg har blant annet skrevet boken «Senk Skuldrene», der jeg kjemper for det motsatte. Så her må vi slutte å tillegge hverandre meninger som ikke eksisterer, eller å lese hverandre i verste hensikt.

Poenget mitt har aldri vært å skylde på den enkelte. Poenget mitt er at individet fortsatt har en rolle og en mulighet.

Det er en viktig forskjell.

Ansvar er ikke det samme som skyld

Å gi mennesker handlingsrom er ikke å legge skyld på dem. Det er å gi håp.

Hvis vi forklarer all uhelse som et resultat av et ødelagt samfunn, fratar vi samtidig folk makten til å påvirke eget liv. Da blir vi først og fremst ofre for omgivelsene.

Ja, sosiale medier tapper oss.

Ja, søvnmangel gjør oss sårbare.

Ja, stillesitting, stress og dårlig kosthold er farlig.

Og ja, dette bør møtes med samfunnstiltak.

Men nei, det betyr ikke at individet er maktesløst.

Som fastlege og spesialist i allmennmedisin med over 15 års erfaring på legekontoret ser jeg hver uke at små endringer faktisk hjelper: bedre søvnvaner, mer bevegelse, gradert arbeid, tydeligere grenser, mindre full stopp og mer tilpasning.

Og hvis samfunnet har sviktet deg, så har du heldigvis fortsatt muligheten til å gjøre nettopp disse tingene. Du har makt, sier jeg til pasientene mine. Du kan alltid få det bedre. Selv om det er mye feil med systemet.

Det er ikke naivt. Det er klinisk erfaring.

Norge er ikke et samfunn i biologisk kollaps. Det kan nesten høres slik ut i Marvatis svar.

Men ser vi på arbeidsmiljøundersøkelser, levekår og helseindikatorer, tegnes et mer nyansert bilde. De fleste trives på jobb.

Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: Folk flest har det bra og elsker samfunnet de lever i. Nordmenn flest ville ikke ha levd i en annen tidsalder eller i et annet land.

De fleste rapporterer om et godt psykososialt arbeidsmiljø. Arbeid er på mange måter mindre belastende enn før, i fabrikkenes tidsalder. Aldri har så mange hatt fleksibilitet, medbestemmelse og trygghet i arbeidslivet. Ikke glem dette, Marvati, når du svartmaler det å eksistere i 2026.

Velferdsordninger, barnehager, helsevesenet – det er mye som er blitt bedre.

Vi har utfordringer, ja. Jeg sier ikke at vi skal slutte å forbedre oss.

Men vi lever ikke i et system som er «biologisk umulig» – som er dine ord. Snarere lever vi i et av verdens tryggeste, rikeste og best organiserte samfunn.

Mister noe viktig

Igjen: Det betyr ikke at folk ikke sliter, eller at samfunnet er perfekt.

Når alt forklares med systemet, mister vi noe viktig.

Jeg forstår ønsket om å peke på strukturer. De betyr mye. Og jeg burde sikkert ha skrevet det tydeligere i min opprinnelige kronikk.

Men hvis nesten all uhelse forklares med byplanlegging, økonomi, teknologi og «et umulig samfunn», risikerer vi å passivere mennesker.

For hvis årsaken ligger helt utenfor deg selv, ligger løsningen der også. Hva skal jeg si til den som er på sosiale medier hele dagen lang – at du er sjanseløs? Eller at du kan logge deg av?

Hvis du er sykmeldt, her og nå, så skal du vite at du kan få det bedre. Hvis ikke gjenstår ofte bare sykmelding, som pause fra et liv man ikke kan påvirke.

Problemet er at nettopp langvarig fravær ofte forverrer både psykiske plager og muskel- og skjelettsmerter. Det vet vi godt fra forskning og klinisk praksis.

Derfor argumenterer jeg for mer gradert arbeid, tidligere tilpasning og mindre full stopp. Ikke fordi folk skal «tåle mer», men fordi aktivitet og mestring som regel er bedre medisin enn passivitet.

Ulne argumenter

Mye av det Marvati skriver, forstår jeg rett og slett ikke. Han skriver for eksempel at «byene er designet for biler, ikke mennesker». Men de fleste av oss bruker nettopp bil for å få hverdagen til å gå opp.

Eller at vi har et arbeidsliv med «konstant press uten restitusjon». Dette er direkte feil. SSB måler hvordan det norske folk har det. Et enormt flertall er fornøyd med jobben, føler seg motivert og engasjert.

Vi har det ikke så ille i Norge som Marvati skal ha det til.

«Samfunnet er bygget feil», skriver han.

Det er jeg grunnleggende uenig i.

Det norske samfunnet er bygget grunnleggende riktig, men med forbedringspotensial. Nesten alle som får det dårlig på grunn av samfunnet, kan få det bedre med god hjelp.

Vi trenger både bedre systemer – og sterkere mestring

Dette er ikke et enten – eller. Vi må ikke tegne et polarisert bilde.

Vi må forbedre arbeidsliv og støtteordninger, forebygge stress og belastning og skape rom for tilpasning.

Men vi må også styrke folks tro på egen påvirkningskraft, hjelpe dem å finne løsninger i hverdagen og se hva de kan gjøre.

Livet er tøft, men det er mye du kan gjøre for å få det bedre. Det er ikke hardhet. Det er håp.