6 days ago
21
Foto: Kevin Lamarque/Reuters/NTBNorge står midt i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden andre verdenskrig. Likevel fremstår norsk politikk og offentlig debatt mer opptatt av interne detaljer enn av de geopolitiske realitetene som former vår fremtid.
Publisert: 03.12.2025 17:45
Det er et ubehagelig trekk ved norsk politisk kultur som blir stadig tydeligere. En nesten rituell selvopptatthet. Mens våre naboland tilpasser seg en ny og mer brutal tid, preges norsk politikk av sektorstrid, prosesser og kompromisser designet for å unngå konflikt, ikke håndtere den.
Vi er blitt et land som diskuterer detaljer, mens andre land diskuterer overlevelse.
Når europeiske forsvarssjefer advarer om at Russland om få år kan ha kapasitet til å teste Nato, burde det i et seriøst sikkerhetspolitisk landskap utløse dyp uro og politisk handlekraft. I Norge utløser det derimot en ny runde av «vi må se på dette i sammenheng med prosessen som akkurat er igangsatt».
Viktige naboland og NATO-allierte har lagt om politikken dramatisk:
• Finland har doblet sin beredskap og omstilt totalforsvaret.
• Sverige bygger opp sitt forsvar i høy fart
• Danmark låner massive beløp for å styrke sitt forsvar
• Baltikum ruster opp med en alvorlighet som matcher trusselen
• Polen bygger en av Europas største hærer
• Til og med Tyskland har begynt å innse alvoret
I Norge er det en politisk kultur preget av treghet og av antagelsen om at vi uansett slipper unna.
Norge elsker å være det moralske fyrtårnet. Det er en del av vår selvforståelse. Men i møte med et aggressivt Russland er moralsk posering et impotent verktøy. Moralske budskap biter ikke på en stat som har valgt krig, undertrykkelse og totalitær mobilisering som politisk metode.
Likevel ser vi at deler av den norske debatten fortsatt bygger på tanken om at «balanse», «dialog» og «å unngå å provosere» er aktverdige strategier. Det er en naivitet som ville vært ufarlig i en trygg verden, men som i dag er direkte risikabel.
Mens Russland trapper opp industriell krigsproduksjon, omtaler flere norske politikere krigen fortsatt som en «konflikt». Som om dette er en forbigående uenighet i nabolaget.
Norsk politikk har utviklet et nesten refleksmessig behov for å vurdere alt gjennom nasjonale, interne hensyn:
• Hvordan påvirker dette kommuneøkonomien?
• Hva betyr det for distriktene?
• Hvordan slår det ut på neste meningsmåling?
Selvsagt skal nasjonale hensyn vurderes, men når vi møter en eksistensiell sikkerhetspolitisk utfordring, er denne selvrefererende politiske kulturen farlig. Den gjør oss blinde for hva som faktisk står på spill.
Det er ikke norske interne prosesser som former Europas fremtid. Det er utviklingen i øst i et Russland som i økende grad signaliserer vilje og kapasitet til videre aggresjon dersom de ikke stoppes i Ukraina.
Kjernen i problemet er, etter min oppfatning, dette:
Norge er blitt for komfortabelt. Vi har levd i en historisk fredsboble. Vi har outsourcet vår egen sikkerhet til USA. Vi har tatt for gitt at verden lar oss være i fred.
Denne komforten har gjort oss selvopptatte. Vi bruker mer tid på å studere vårt eget navlelo enn å forstå at de geopolitiske rystelsene vil treffe oss direkte og hardt dersom Europa mislykkes med å håndtere Russland.
Norge trenger en ny politisk samtale. En som løfter blikket og virkelig og reelt våger å ta inn over seg at vi lever i en urolig og farlig tid. Vi trenger beslutningsevne, ikke flere utredninger. Vi trenger strategisk realisme, ikke kosmetisk politikk.
Det er ikke ansvarlig politikk å håpe at historien tar en annen retning. Det er ansvarlig politikk å forberede seg på den retningen den faktisk tar.
I dag former Europa sin fremtid i møte med et aggressivt Russland.
Spørsmålet er om Norge klarer å løfte blikket i tide, eller om vi fortsetter å stirre på vårt eget navlelo mens historien skrives uten oss.
English (US)