Noen dyr betyr mer for oss enn andre. Hvorfor ble det sånn?

BOK: Hunder og hester, kyr og sauer. Noen dyr betyr mer for oss enn andre. Hvordan ble det sånn?

Kristin Armstrong-Oma vet hvorfor noen dyr kommer tettere innpå oss enn andre. Foto: Troll Toftenes/Cappelen Damm

Kristin Armstrong-Oma. Flokken. Historien om dyrene og oss fra istid til vikingtid. Omtrent 192 sider. Cappelen Damm.

Jeg har en kjøter som ligger mellom kona og meg om natta. Ja, det er en hund vi snakker om, selv om han av og til kan minne om et stinkdyr der han illeluktende skrever respektløst på ryggen med manndommen intakt, helt uten planer om å rikke seg. Kanskje er det sånn hjemme hos deg også. Eller har du en katt, kanin, en rotte eller en iguan isteden?

Så hvorfor i all verden har vi egentlig dratt sånne dyr inn i huset? Mennesker flest er flokkdyr, men det er tilsynelatende litt snodig at vi velger å leve så tett innpå flere andre arter. Det har vi gjort i tusenvis av år.

Kristin Armstrong-Oma vet hvorfor. Hun er professor i arkeologi, og selveste direktøren for Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Nå kommer hun med boka «Flokken. Historien om dyrene og oss fra istid til vikingtid».

Professoren konsentrerer seg aller mest om ni ulike dyr som vi har fått et spesielt forhold til. Da er det så klart lett å bli uenig i utvalget, men i grunnen har hun valgt godt. Kattemennesker, disse underlige virkelighetsfornekterne, vil antakelig lure på hvorfor de pelskledde, økologiske katastrofene deres ikke har fått et eget kapittel. Men det er fordi arten de tilber ikke kom til Norge før noe nær vikingtida. Både hunden, vår elskelige og trofaste følgesvenn, hesten, sauen og kua er med.

Akkurat hunden kom antakelig inn først som en del av flokken vår, som partner i jakt, vakthold og kamp. Gjennom mer eller mindre bevisst utvalg over lang tid har vi fått flere raser. Noen av dem gjør imponerende jobber som sauegjetere eller narkotikahunder, mens andre er ubrukelige vesener som lager svarte potespor på dynetrekket. De siste får bare bli fordi de har vakre øyne og liker kos.

De aller fleste dyrene har inntil nylig enten vært nyttige, eller hatt sider ved seg som fascinerte oss. Vi tilla ravnen klokskap, slangen mystikk og bjørnen en rolig styrke.

Armstrong-Oma har så klart oversikt over mange spennende arkeologiske funn. Her er det mye å kose seg med. Det hjelper at forfatteren er så entusiastisk og deler noen av sine personlige opplevelser også.

Selvsagt er det artig at mange av de arkeologiske funnene er hentet fra Rogaland, alt fra bjørnen som ble funnet under et vaskeromsgulv på Finnøy til beretningen om sauefolket i Rogalands bronsealder.

Om du skaffer denne boka, håper jeg du fulgte med i naturfagtimene på skolen, eller o-fag om du er såpass gammel. Noen flere ord og uttrykk hadde fortjent en forklaring. Men du trenger ikke mer enn interesse og bittelitt grunnkunnskap eller tilgang på Google.

Boka har ellers en litt artig feiloversettelse. Det finnes nok ikke rundt 1,3 billioner sauer på planeten vår. I så fall ville vi hatt drøyt 150 sauer hver, og alle ville vært møkkleie av fårikål og kløende gensere. Men til gjengjeld ville ingen av oss hatt problemer med å sove. Vi får vel tro det holder med 1,3 milliarder.

Dette er forresten ikke det eneste en redaktør burde gjort noe med. Vi får ganske mange gjentakelser. Stram inn. Kutt.

Innimellom blir forfatteren også litt vel omstendelig. Det er ikke sikkert vi trenger å vite alle slags detaljer rundt alle funnene av hundeknokler. Jeg må innrømme at akkurat i det kapittelet sovnet jeg på sofaen mens jeg leste. Selvsagt med en hund snorkende ved siden av meg.