Noen barn er utypiske for sitt kjønn. Det betyr ikke at de er «født i feil kropp».

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jeg er komiker, men egentlig utdannet barnehagelærer og har jobbet i barnehage i snart 17 år. Jeg er også homofil og har erfaring med hva det vil si å være annerledes. Jeg vil si noe om barn og kjønnsidentitet.

En gang i barnehagen snakket vi om hvem som er jente og hvem som er gutt. «Jeg er jente», sa «Sigve» på tre år. «Nei, du er gutt», sa de andre barna. «Sigve vet nok best hva Sigve er», sa jeg. Det viste seg at «Sigve» (en gutt) hadde misforstått hva ordet «jente» betyr. Når mor og far snakket seg imellom om storesøstrene hans, omtalte de dem som «jentene». Og han trodde de mente ham også.

Dette er den eneste gangen jeg har opplevd et barn som sier at det er det motsatte kjønn.

Jeg har derimot hatt å gjøre med mange barn som var kjønnsutypiske. Gutter som gikk i kjole, jenter som lekte Spiderman, og barn som var hverken «guttete» eller «jentete». Selv blir jeg spurt av barna hvorfor jeg har ringer i ørene eller rosa genser. «Fordi jeg synes det er fint», svarer jeg alltid. Men det er nå. Før kunne jeg finne på å si «jo, det er fordi jeg er litt gutt og litt jente».

Er mennesker som Lego?

I 2016 deltok jeg i Foreningen Fris kurs om kjønnsmangfold, Rosa kompetanse. Jeg følte at jeg som homofil mann hadde mye å bidra med på temaet og ble rimelig høy på pæren da foredragsholderen likte at jeg brukte ordet «heteronormativ» i en kommentar.

Jeg gledet meg til å fortelle barna at kjønn er et spekter, og at alle har en kjønnsidentitet. «Alle kan være gutt eller jente, begge deler, eller noe helt annet», forklarte jeg noen barn dagen etter. Jeg var nok mer opptatt av at kollegene mine skulle oppfatte meg som progressiv, enn at noe av det jeg sa, hang på greip.

For det gjør det ikke. Å si at en gutt kan bli en jente, er å blande kategorier. Her refererer «gutt» til kjønn, mens «jente» refererer til et sosialt konsept. Barnehagebarn forstår neppe denne forskjellen. Derfor blir slike påstander rotete og meningsløse.

For kort tid siden sa ei jente på fire år til meg: «Du kan være en dame hvis du vil.» «Hvordan da?» spurte jeg. «Du går til legen», sa hun, «og så tar han bort guttedelene og gir deg jentedeler».

Samtalen sier noe om hvor mye et barn forstår om et kjønnsskifte – hun uttrykte seg som om mennesker er som Lego. Til tross for hennes progressive tanker om kjønn, hadde fireåringen et nokså utdatert syn. Ifølge henne var det legen som kunne gjøre meg til en kvinne. Det oppdaterte narrativet er at operasjoner ikke er nødvendig.

Fra transseksuelle til transbarn

Da jeg vokste opp, snakket man om transseksuelle, mennesker som hadde tatt hormoner og gjennomgått kirurgi for å ligne det motsatte kjønn. De få menneskene som var diagnostisert med transseksualisme, fikk lov til å endre juridisk kjønn.

I 2016 ble det lov å endre juridisk kjønn uten en slik diagnose. Samtidig var det en forandring i det offentlige ordskiftet om hva det vil si å være trans. Narrativet beveget seg bort fra tanken om at det er hormoner og operasjoner som gjør deg til det motsatte kjønn, og mot ideen om at det er din indre opplevelse.

En transkvinne er altså ikke en kvinne fordi hun har endret kroppen sin, men fordi hun bare alltid har vært en kvinne. Hun ble født slik.

Ideen om at mennesker er født trans, er avhengig av at det finnes «transbarn».

En vanlig måte å forklare opplevelsen av kjønnsdysfori er at det føles som at man er født i feil kropp. Det kan oppleves slik, men det er ingen forskning som tilsier at dette er mulig. Hva er det i så fall som er i feil kropp? Hjernen? Tankene? Sjelen?

På 1980- og 1990-tallet lærte vi at gutter og jenter kan gjøre de samme tingene. At jenter kan være tøffe, og gutter kan danse ballett.

Denne holdningen virker i dag å vakle.

I temaheftet om likestilling i barnehagen står det at «Personalet må reflektere over sine egne holdninger til og samfunnets forventninger til gutter og jenter».

Så skjer et skifte.

For dette står i sterk kontrast til det 3.- og 4.-klassinger får lese på skolen. «Klær, hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør, kan vise hvilken kjønnsidentitet du har.»

Hvordan gikk vi fra «gutter kan gå i kjole» til «de som går i kjole, er jenter»?

Kjønnsutypisk er ikke «feil» kropp

«Hvorfor bryr du deg?» Det får jeg ofte høre. Hva slags tanker voksne mennesker har om seg selv, er ikke mitt anliggende. Men å la et barn tro at det er noe «feil» med kroppen deres på grunn av hva de leker med, mener jeg er barnemishandling.

Jeg vet godt hvordan det er å være uforanderlig annerledes. Jeg er kjønnsutypisk, og det var vondt å forsone meg med at jeg er homofil. Som ungdom ønsket jeg det hele vekk. Jeg var takknemlig for at jeg i det minste ikke «virket» veldig homofil. Men det er det mange som gjør. Å bryte med kjønnsnormer som barn og å «ende opp» som homofil, henger gjerne sammen.

Men et kjønnsutypisk barn vil neppe konkludere med at det kan bli homofil. Slik skolebøkene er nå, er det kanskje ikke rart hvis barnet heller tror det er «feil» kjønn?

Det ser ut som Norge går i samme retning som Sverige, Finland og England og strammer inn på medikalisering av barn og unge. Det er bra.

Desto viktigere er det da at samfunnet anerkjenner barns annerledeshet og feirer at de er unike og vakre akkurat slik de er.

Jeg fikk aldri takket de homofile som gikk foran og gjorde det mulig for meg å være åpen om min annerledeshet. Det minste jeg kan gjøre, er å stå opp for neste generasjon kjønnsutypiske barn. Homo eller ikke.