Nobelprisvinner Han Kang og Sør-Koreas historiske traumer

Da hun kom til Stockholm for å motta prisen i begynnelsen av desember, drog hun fra et land der presidenten Yoon Suk-yeol nettopp hadde gjennomført et mislykket militærkupp. Han (det er hennes etternavn) sa til pressa at hun var sjokkert over denne hendelsen som minnet henne om de vonde årene under militærdiktaturet i Sør-Korea som varte fram til 1987.

I Nobelinstituttets begrunnelse heter det at hun ble tildeles prisen for sin «intenst poetiske prosa som konfronterer historiske traumer og blottlegger menneskers sårbarhet». Hvilke historiske traumer i sørkoreansk historie er det Han Kang konfronterer?

Ved å lese de to romanene «Levende og døde» (2014) og «Dette er ikke farvel» (2021) får vi vite mer om dette: Det dreier seg om militærets massakrer av tusenvis av opposisjonelle ved to anledninger: «Levende og døde» tematiserer nedslaktninga av demonstranter i storbyen Gwangju i 1980, og «Dette er ikke farvel» tematiserer de omfattende massakrene av «kommunister» på øya Jeju. Drapene spredde seg videre til fastlandet.

La oss se litt nærmere på disse to dramatiske hendelsene som danner rammene om to av Hans mest kjente romaner:

Gwangju, forfatterens hjemby, var i 1980 episenteret for omfattende protester mot militærstyret til diktator Chun Doo-Hwan. Det var studentene som gikk i spissen, men opprøret spredde seg til arbeiderklassen – og til slutt deltok nær en kvart million mennesker i demonstrasjonene. 21. mai 1980 trakk soldaten seg ut fra byen, og demonstrantene erklærte byen for frigjort fra militærstyret.

I morgentimene den 27. mai mobiliserte Chuns store militære styrker mot demonstrantene og over 2 000 ble drept. Chun hadde fått godkjennelse for denne aksjonen fra USA som i Sør-Korea hadde operasjonell kontroll over kombinerte amerikanske og koreanske styrker siden slutten av Koreakrigen (1950 – 1953).

I Hans bok «Levende og døde» leiter fjorten år gammel Dong-ho etter sin beste venn blant de døde i massakren. Hvis han finner ham, vil han være levende eller død? Og hva vil skje med Dong-ho selv? Historien om massakren blir i mange år fornektet, noe som selvsagt er traumatisk for de etterlatte og de overlevende.

«Dette er ikke farvel» sirkler inn ett av de andre store traumene i koreansk historie: massakrene på øya Jeju i 1948 som seinere spredde seg til fastlandet.

Den historisk bakgrunnen blir ikke forklart i romanen, men vi kan finne sammenhengen i forskjellige kilder på nettet og i bøker: Etter annen verdenskrig ble Korea del i to: Nord-Korea ble okkupert av Sovjetunionen og Sør-Korea av USA. Den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee, innsatt i 1948, var USAs redskap under den kalde krigen og slo nådeløst ned på all opposisjon.

Deling av landet i to deler møtte stor motstand blant mange koreanere. Det brøt ut protester på Jeju som ble brutalt slått ned av det koreanske og amerikanske militæret vinteren 1948. Han skriver i sin roman:

«Denne vinteren ble 30 000 drept på denne øya. Sommeren året etter ble 20 000 drept på fastlandet. Det er ingen tilfeldighet. Etter ordre fra det amerikanske militæret kunne man drepe alle 300 000 på denne øya, så lenge det stoppet kommunismen».

Det var United States Army Military Government in Korea som var det offisielle styrende organet på den sørlige halvdelen av den koreanske halvøya da opprørene på Jeju ble slått ned. Flere av fangene fra Jeju ble brakt til fastlandet, til den nedlagte koboltgruva i Gyeonsang. Her ble 3500 mennesker skutt og kastet ned i gruvesjaktene, skriver Kang i sin bok.

Det kommer også fram av Kangs bok at diktator Syngman Rhees anti-kommunistisk regjering ville «disiplinere» opposisjonen. I hele Sør-Korea ble det gjennomført et angiversystem der hele familier ble satt opp på lister. Det holdt med at et familiemedlem hadde vært på en politisk forelesning, så ble hele familien angitt; gamle, barn og eldre. Angivere fikk en liten belønning i «gave».

Sommeren 1950 brøt krigen ut mellom Sør- og Nord-Korea, og de som stod på listene, ble anholdt og skutt. Det dreier seg om 300 000 som ble gravlagt i massegraver over hele Sør-Korea.

Massakrene var lenge fortiet i Sør-Korea. Bare å nevne Jeju-opprøret kunne gi fengselsstraff. Men i 2006 gav den sørkoreanske regjeringen en offisiell beklagelse til ofrene. Det er laget en minnepark og museum på Jeju som ble åpnet i 2008. I 2019 ba forsvarsdepartementet og politiet om unnskyldning for den tidligere regjeringens rolle i Jeju-massakren. USA har derimot aldri beklaget sin rolle.

Han Kang er den første sørkoreaner som har fått denne prisen – og det er bare å gratulere. Jeg har fulgt noen av kommentarene i etterhånd av kunngjøringen om prisutdelingen. Det er få som tar utgangspunkt i det hun får prisen for, altså «sårbare menneskers møte med historiske traumer.» Ved å unnlate å skrive om de overnevnte historiske hendelsene bidrar det til å ufarliggjøre hennes forfatterskap.