Nationaltheatret får mangfoldsslakt: – Jeg er trett av å være hudfargen min

Rapporten heter «Å spille hvit» og er gjort på bestilling fra teateret selv.

– Teater skal være teater uavhengig av farge. Jeg er trett av å være hudfargen min. Jeg er trett av å ikke være skuespiller, men den brune for evig og alltid.

Det forteller en anonym informant fra rapporten.

Bak rapporten står Maria Utsi og Mathias Danbolt. De har begge lange karrierer i kulturfeltet.

Som informanter hadde de 16 hovedsakelig melaninrike skuespillere, tilknyttet teaterproduksjoner mellom 2019 og 2024.

Færre jobbmuligheter, smalere handlingsrom som skuespillere, og mangel på kunnskapsbaserte støttefunksjoner enn de hvite kollegene sine er noe av det de opplever.

Utsi beskriver det som dramatisk.

– Det at man kan identifisere at man har ulike arbeidsbetingelser på bakgrunn av hudfarge er dramatisk.

Intensjonene har vært gode, men...

I rapporten peker de på at intensjonene ved teateret har vært gode, men at de har manglet en helhetlig og systematisk tilnærming for å bedre mangfoldet i praksis.

– Det er klart det gjør inntrykk å få sånne tilbakemeldinger som vi får i rapporten. Samtidig gir det oss konkretet ting å jobbe med, sier Marta Færevåg Hjelle, direktør på Nationaltheatret til NRK.

Blir ikke sminket riktig

I rapporten forteller skuespillere blant annet at sminkørene ikke forstår melaninrikes hud og hår.

Slik forklarer en informant det:

«Det er en utfordring å bli sminka riktig, de har ingen peiling på å klippe eller style hår. Jeg har forsøkt mange ganger å adressere det, men man må til slutt bare finne seg i at håret blir sånn. Man gir opp til slutt, for det er ikke noe man får gjort noe med.».

Selv om flere sminkører ikke har kompetansen på plass, er det noe de jobber med, ifølge teaterdirektøren.

– Kan være vanskelig å forstå

Utsi håper at denne analysen av minoritetserfaringer vil føre til endring.

– Jeg håper rapporten får en konsekvens for diskursen i hele teaterfeltet, sier Utsi.

Direktør Hjelle mener det er flere ting som kan gjøres - alt fra rollebesetning, til kompetansen til de som jobber med maske og hår og kulturen på huset.

Hun roser samarbeidet de har hatt med Maria Utsi og Mathias Danholt.

Fremover vil de ta grep for å bygge kompetanse videre.

– Staben er veldig liten og hvis vi skulle reflektere det norske samfunnet burde den absolutt vært større, sier hun og legger til:

– Det å begynne som skuespiller på Nationaltheatret kan jo være forferdelig skremmende. Og den tilleggsdimensjonen om å stå alene og da bære ansvaret på vegne av alle som ser ut som deg - det kan være vanskelig å forstå.