Nasjonalstaten Norge er et fellesskapsprosjekt

Som partileder er det min oppgave å stille i debatter. Det er min jobb å diskutere med andre folkevalgte. Å både få og gi kritikk.

Det som imidlertid overrasker meg, er at noe av det jeg ofte blir både kritisert for, og til og med forsøkt latterliggjort for, er noe jeg har snakket om ofte: Det Norge vi er så glad i.

Det har skjedd gang på gang. I stortingssalen, i debatter, i møter. Kritikken har kommet både fra Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet.

Senest i Politisk kvarter sist uke, forsøkte Arbeiderpartiets utenriksminister å ironisere over uttrykket.

Jeg må selvsagt tåle at andre folkevalgte forsøker å gjøre narr av det jeg sier. Jeg blir ikke fornærmet av dette. Jeg vil uansett si det jeg mener. For jeg er oppriktig veldig glad i Norge. Det fantastiske landet vårt!

Jeg har likevel undret meg litt over dette. Hvorfor mener så mange politikere i Norge at det er latterlig å si at jeg er glad i Norge?

Jeg tror noe av svaret er at det ligger reell politisk uenighet bak.

Når det kommer til spørsmålet om Norge og EU, og hvor makta i samfunnet skal ligge, har Senterpartiet et grunnleggende annet syn enn Høyre, Venstre og Ap.

Venstre og Høyre vedtok under sine landsmøter at de ønsker å melde Norge inn i EU. Arbeiderpartiets utenriksminister og tidligere generalsekretær i Europabevegelsen, Espen Barth Eide, deler uten tvil den samme drømmen.

For disse partiene og politikerne, blir Senterpartiets EU-motstand et stort irritasjonsmoment.

De fleste har sett at USA står i store utfordringer. Tilliten til politikerne er tynnslitt blant mange amerikanske velgere.

En viktig grunn til dette, er at avstanden mellom vanlige amerikanere og deres ledere er blitt altfor stor.

I Amerikas forente stater har sentraliseringen av makt gått for langt. Altfor mange amerikanere føler at politikerne ikke er til stede i deres hverdag. Det er blitt den sterkestes rett.

De med mest penger, kan kjøpe innflytelse. Både gjennom direkte støtte til partiene, eller gjennom å betale for dyre PR-byråers tjenester.

For vanlige amerikanere er muligheten til innflytelse over samfunnsutviklingen svært liten.

Det er litt av et paradoks: Når vi ser problemene i USA, er svaret til en del EU-tilhengere å gjøre Norge og Europa mer likt USA.

Mens problemene i Amerikas forente stater tårner seg opp, drømmer noen om å skape Europas forente stater.

Jeg tror ikke Norge blir bedre av å overføre mer makt til EU og Brussel. Tvert imot. Jeg tror derimot på det norske folkestyret og fellesskapet i nasjonalstaten.

Jeg kan bruke de siste års erfaringer som eksempel. De siste årene har prisene over hele verden steget. Dette har slått inn for fullt også i Norge.

Ett av områdene der vi har merket det, har vært på pumpeprisene.

Jeg husker selv en episode for et par år siden. Da stod jeg på bensinstasjonen på Stange for å fylle diesel på min egen bil. Det kom en mann bort til meg. Jeg forstod raskt at han var frustrert, ja, ganske sint.

De høye drivstoffprisene rammet hans personlige økonomi. Men det gjorde han enda mer redd, at han fryktet for sin egen arbeidsplass. Han jobbet i et anleggsfirma, som ble hardt rammet at dyrere drivstoff.

Den samme uka skulle jeg i budsjettmøte med statsministeren. Hva var min beskjed til statsministeren? Jo, det var helt uaktuelt å øke drivstoffavgiftene.

Tvert imot har vi i løpet av de siste årene senket de samlede avgiftene på å kjøre og eie bil. Og vi fjernet hele grunnavgiften på såkalt anleggsdiesel.

Dette var selvsagt ikke i seg selv nok til å redde norske anleggsbedrifter, men det gjorde i hvert fall situasjonen litt bedre i stedet for enda verre. 

Jeg har ikke noe imot Ursula von der Leyen som person. Men jeg vil ikke at hun skal få mer makt over Norge.

Hun har med all sannsynlighet aldri vært på Stange. Hun vet ikke heller ikke hvor Stange er. Mest sannsynlig heller ikke hvor Kristiansund, Stjørdal eller Narvik er.

Hvordan skal hun da bedre livene til dem som bor i Kristiansund, Stjørdal eller Narvik?

Senterpartiets tro på nasjonalstaten som et folkestyre- og fellesskapsprosjekt. Vi ønsker et samfunn det skal være godt å leve i, uansett om du er dattera til en lege, eller sønnen til renholderen ved det samme sykehuset.

Vi ønsker et Norge der alle har like muligheter, enten du vokser opp på Bygdøy, Bøler eller i Bømlo.

For å få til dette, må de som styrer Norge forstå hva som er problemene i ulike der av Norge.

– Jeg har ikke noe imot EU-sjef Ursula von der Leyen som person. Men jeg vil ikke at hun skal få mer makt over Norge. Foto: Espen Rasmussen / VG

Alle i Norge har erfaring og kunnskap som gjør at de kan bidra. Det oppleves krevende for mange å komme i kontakt med eller påvirke en stortingsrepresentant.

Men å komme i kontakt med en EU-kommissær... Det er for de aller fleste i Norge helt umulig.

Lykke til, til den som ønsker å ta opp problemene med høye strømpriser og konsekvensene av EUs energiunion med Ursula von der Leyen!

Jeg er veldig, veldig glad i Norge. Og en av tingene jeg liker best, er vår historie.

I Norge har vi ingen tradisjon for å bukke for adelen. Vi bøyer oss ikke for øvrigheta.

I 1905 stemte et flertall av nordmenn for å løsrive oss fra unionen med Sverige. Vi ønsket å styre mer selv. I 72 og 94 stemte flertallet for å beholde makta i Norge, framfor å melde oss inn i EU.

Jeg ønsker å ta vare på nettopp dette.

En inkluderende nasjonalstat som fungerer som de svakestes vern. Et Norge der makta er kortest mulig mellom folk og folkevalgte i Norge.

Kort og godt: Det Norge vi er så glad i!