Når var Norge egentlig én kultur?

Norsk fellesskap er alltid blitt formet gjennom politiske grensedragninger og gjennom ekskludering av dem som ikke passet inn, skriver Noor Jdid. Asle Toje er er her på skogstur. Foto: Jan T. Espedal

Norsk språk, norsk identitet og norsk fellesskapsforståelse har aldri vært nøytrale størrelser.

Asle Toje advarer mot tapet av en norsk enhetskultur. Men forestillingen om en enhetskultur som en gang var hel, stabil og inkluderende, tåler dårlig et historisk blikk. Norsk fellesskap er alltid blitt formet gjennom politiske grensedragninger – og gjennom ekskludering av dem som ikke passet inn.

I sine innlegg spør Asle Toje om Norge vil overleve det som kommer, og hva våre ungdommer skal kjempe for. Han tar utgangspunkt i en påstått forvitring av en norsk enhetskultur, blant annet begrunnet med at over 20 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Det er et alvorlig spørsmål.

Men før vi diskuterer hva som står i fare for å gå tapt, må vi stille et mer grunnleggende spørsmål: Når var denne enhetskulturen hel – og for hvem?

Ikke holdbart

Toje skriver som om enhetskulturen var noe organisk og historisk uproblematisk, en felles kulturell arv som nå svekkes utenfra. Det er en forståelse av norsk historie jeg mener ikke holder. Norsk språk, norsk identitet og norsk fellesskapsforståelse har aldri vært nøytrale størrelser. De er blitt formet gjennom makt, konflikt og ekskludering.

De norske samene var ikke innvandrere. Likevel ble deres språk, tro og levemåte systematisk undertrykket gjennom fornorskningspolitikken. Også romer, tatere og jøder – grupper med lang tilknytning til Norge – ble i perioder aktivt holdt utenfor det nasjonale fellesskapet, juridisk, kulturelt og sosialt. Kvinner var utdefinert fra det politiske fellesskapet frem til de fikk stemmerett i 1913. Skeive i Norge fikk i hovedsak ikke formelle, fulle juridiske rettigheter før i 2009.

Dette er ikke randfenomener i norsk historie. De er en del av hvordan den norske staten og den norske «enhetskulturen» ble formet.

Forestilt fellesskap

Poenget er ikke å moralisere over fortiden, men å slå fast at det Toje omtaler som en enhetskultur, aldri har vært statisk eller inkluderende i seg selv. Den har alltid hatt grenser, og disse grensene er blitt trukket og omtrukket gjennom politiske kamper. Enhetskulturen var ikke noe bare «vi» hadde. Den var noe som ble definert – ofte på bekostning av dem som ikke passet inn i majoritetens normer.

Dette er heller ikke et særnorsk trekk. Som historiker Benedict Anderson påpekte, er nasjonen et forestilt fellesskap: virkelig nok, men historisk konstruert. Nasjoner formes ikke bare gjennom det som samler, men også gjennom grensedragninger – mellom «oss» og «dem». Hvem som regnes som en del av fellesskapet, har alltid vært et politisk spørsmål – også når det er blitt begrunnet kulturelt.

Når?

Toje har i ettertid presisert at han ikke mener norskhet er en blodlinje, men at norskhet handler om det å ha «kjennskap til felles referanser, institusjoner og normer», og at kontinuitet og minne er «prosesser som læres, deles og praktiseres over tid». Det er en viktig avklaring. Samtidig gjør den argumentasjonen hans vanskelig å forstå. For dersom kontinuitet og kulturelt minne nettopp er noe som tilegnes gjennom læring og deltagelse, på hvilket grunnlag hevdes det da at «svært mange» innvandrere ikke er norske i kulturell forstand? Når blir manglende kjennskap et varig kjennetegn, snarere enn et midlertidig utgangspunkt?

Flyktninger og familiegjenforente har dessuten både rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet, der nettopp språk, institusjonskunnskap, normer og samfunnsforståelse læres. Dersom dette likevel ikke anses som tilstrekkelig for kulturell tilhørighet, bør det sies eksplisitt: Hva mangler, hvorfor – og for hvor mange?

Ute eller inne?

Dette er ikke et retorisk spørsmål. Dersom en betydelig del av befolkningen på forhånd utdefineres fra det kulturelle fellesskapet, blir det også vanskelig å forvente at de skal føle lojalitet til det. Det blir vanskelig å be mennesker kjempe for et land de stadig får høre at de aldri helt kan tilhøre.

Jeg bestrider ikke Tojes poeng om at samfunn trenger felles normer og referanser for å fungere. Det jeg bestrider, er forestillingen om at den norske enhetskulturen en gang var ferdig formet, inkluderende og uproblematisk – og at dagens endringer først og fremst representerer et brudd med en harmonisk fortid.

Historien viser noe annet. Den viser at det norske fellesskapet alltid har vært i bevegelse, og at det nettopp er gjennom utvidelser av hvem som regnes som «vi», at demokratiet er blitt styrket.

Spørsmålet er derfor ikke om Norge skal ha en enhetskultur. Spørsmålet er hvem som får være med på å definere den – og på hvilke premisser.