Når skal psykiatrien på Våland få nytt og flott bygg?

DEBATT: Alle jubler for det nye sykehuset, men hva skjer med psykisk helsevern når somatikken flytter inn i fremtidens sykehus, mens psykiatrien blir stående igjen på Våland?

Vi har fått vite mye om somatikken og hvilke muligheter Nye Sus gir. Om Våland og psykiatrien har det vært påfallende stille. Foto: Fredrik Refvem

Flyttingen til nytt sykehus er over og mange jubler. Et moderne bygg, bedre plass, nye muligheter. Alt dette er viktig – jeg unner ansatte og pasienter et godt og fremtidsrettet sykehus. Det er et viktig og nødvendig løft for regionen. Men hva skjer med «Psyken»?

Midt i all optimismen reiser det seg et spørsmål som nesten ikke er adressert: Hva skjer med psykisk helsevern når somatikken flytter inn i fremtidens sykehus, mens psykiatrien blir stående igjen på Våland? Dette er ikke et spørsmål basert på følelser, men på erfaring og innsikt.

Som lokalpolitiker – og som en som kjenner dette fagområdet på kroppen – er det umulig å overse signalene.

Et fagfelt som allerede er presset

Psykisk helsevern har lenge vært preget av strukturelle utfordringer: mangel på sengeplasser, lange ventelister, slitasje i bygg og rekrutteringsproblemer. Det er kjent, dokumentert og omtalt gang på gang. Når et helt somatisk sykehus nå flyttes inn i toppmoderne lokaler på Ullandhaug, blir kontrasten bare enda tydeligere: En del av helsetjenesten får et historisk løft. Den andre blir stående igjen i gårsdagens bygg.

Det handler ikke om misunnelse eller symbolikk. Det handler om politiske prioriteringer, styringssignaler og hva vi som samfunn velger å investere i.

Plasseringen i seg selv er ikke problemet. Ansatte i psykisk helsevern gjør en imponerende jobb, og har stått på under hele flytteprosessen for å sikre trygghet og kontinuitet for sine pasienter. Å være på Våland er i seg selv ikke kritisk. Det som er kritisk, er når den somatiske satsingen blir så dominerende at psykisk helsevern forsvinner ut av det offentlige blikket. Når milliarder investeres på Ullandhaug, mens psykiatrien knapt nevnes, er det vanskelig å tolke det som noe annet enn en nedprioritering.

Det er ikke byggene som skaper ulikheter- det er fraværet av en tydelig og forpliktende prioritering av psykisk helsevern.

Kommunikasjonen understreker problemet

SUS har delt flere videoer om flytteprosessen på sine sosiale medier. I en av disse videoene møter vi klinikksjef for psykisk helsevern, barn, unge og rusavhengige som forteller om hvordan de «fortsatt skal være på Våland», og hvordan det er «gode lokaler her». At sykehuset forsøker å berolige, er forståelig. Men i kontekst fungerer videoen som et symbol på problemet: Somatikken flyttes inn i fremtiden. Psykisk helsevern beskrives som noe som fortsetter som før.

Det er ikke klinikksjefen som skal kritiseres. Det er rammene kommunikasjonen settes i – hvordan de reflekterer et større politisk bilde. Selv om det finnes en langsiktig målsetting om at psykisk helsevern en gang i fremtiden også skal flyttes til Ullandhaug, er det i dag ingen forutsigbar plan for når dette faktisk skal skje. Den økonomiske situasjonen gjør at en eventuell flytting av psykiatrien kan ligge flere tiår fram i tid. I praksis betyr det at det psykiske helsevernet må fortsette driften på Våland i en uavklart og langvarig mellomfase – uten klare signaler om utvikling, oppgradering eller modernisering.

En målsetting som ligger så langt fram i tid fungerer ikke som en reell satsing: den gir verken trygghet for fagmiljøene eller stabilitet for pasientene.

Taushet er et faresignal

Det har vært mye informasjon om somatikken, om hva som flyttes når, og om hvilke muligheter det nye bygget gir. Om Våland og psykiatrien har det vært påfallende stille. Som politiker og bruker vet jeg hvor sårbart det er når et fagfelt allerede kjemper i motbakke- og samtidig blir holdt utenfor fremtidssamtalen. Taushet betyr ikke nødvendigvis vond vilje. Men det betyr ofte mangel på prioritering. Somatikken får et historisk løft på Ullandhaug. Psykisk helsevern blir stående igjen på Våland – uten tidsplan, uten satsing, og med en målsetting som kan ligge tiår fram i tid. Det er ikke likestilling av helsetjenestene. Det er en politisk prioritering. Et fagfelt i motbakke kan ikke leve på løfter om «en gang senere». Skal psykisk helse tas på alvor, må det skje nå – med tydelige planer, konkrete investeringer og reelle prioriteringer. Derfor må vi våge å stille spørsmålet slik det er: Er psykisk helsevern en del av fremtiden – eller har vi allerede bestemt at det skal bli stående igjen på Våland?