Når penger og planer veier tyngre enn natur – hvem tar ansvar for kysten vår?

Den illustrerer et langt større og mer alvorlig problem: den systematiske nedbyggingen av natur – særlig i kystsonen – bit for bit, sak for sak.

La det være sagt først: Norge trenger boliger. Mange ønsker gode hjem, attraktive bomiljøer og tilgang til sjøen. Det er forståelig. Men det betyr ikke at ethvert prosjekt som er kostbart, grundig planlagt eller politisk vedtatt automatisk bør realiseres – uansett konsekvenser.

Miljødirektoratet har i flere år advart mot den omfattende nedbyggingen av natur i Norge. Over 80 prosent av kystnære våtmarker og strandsoner er allerede påvirket eller ødelagt. Dette er blant våre mest produktive økosystemer – avgjørende for fisk, fugl, biologisk mangfold og naturlig rensing av vann. Når slike områder først er ødelagt, kommer de i praksis aldri tilbake.

Likevel ser vi gang på gang argumentet: Det er brukt mye penger på planer. Det er gjort vedtak. Nå må prosjektet gjennomføres.

Men er det virkelig slik samfunnet skal fungere?

Plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven og forurensningsregelverket er nettopp laget for å sikre at ny kunnskap, nye vurderinger og faktiske miljøkonsekvenser kan stoppe prosjekter – også sent i prosessen. Hvis ikke, reduseres disse lovene til formaliteter uten reell verdi.

Noen hevder at Norge er landet der «alt kan klages på, og derfor alltid endres». Kanskje er det nettopp motsatt som er problemet: at sterke økonomiske interesser klager helt til naturhensyn presses til side. Når utbygging i sjø og kyst forkles som “samfunnsnytte”, selv når gevinsten i hovedsak tilfaller et fåtall, bør varsellampene blinke.

Statsforvalterens avslag i denne saken er ikke et angrep på boligbygging. Det er et uttrykk for at grensen er nådd. At inngrep i sjøbunn, mudring, sprenging og permanent ødeleggelse av natur må ha en reell, dokumentert nytte for fellesskapet – ikke bare for prosjektøkonomien.

Vi må også kunne stille det mer grunnleggende spørsmålet:

Hvorfor er løsningen så ofte å bygge ned ny natur, i stedet for å ta i bruk arealer vi allerede har ødelagt?

Kristiansand og mange andre kommuner har store områder med tidligere industri, havn, parkeringsflater og lite brukte næringsarealer som med riktig omregulering kan gi både boliger, grøntområder og levende bymiljø – uten å ofre de siste restene av intakt natur.

Å ta vare på natur, gjenbruke arealer og tenke smartere er ikke utviklingsfiendtlig. Det er fremtidsrettet. Det er økonomisk ansvarlig. Og det er helt nødvendig hvis vi mener alvor med bærekraft, naturmangfold og kommende generasjoners rett til kysten.

Spørsmålet er derfor ikke om vi skal bygge – men hvor, hvordan og på bekostning av hva.

Og noen ganger må svaret være: Ikke her. Ikke nå. Ikke mer.