Når man ikke gleder seg til jul!

Dessverre har de fleste av oss en tendens til å lukke oss inne med våre, selv i en tid som den som nå ligger framfor oss, der flere vil ha det vondt, flere ha dårlig råd og noen vil til og med synes jula er så ensom at de tenker at livet skulle vært bedre uten dem.

Jula i år er intet unntak, for i en dyrtid hvor mange sliter med å få betalt regningene på strømmen, bompengene og til og med huslånet eller husleien, trenger vi å tenke på de som ikke har det så greit. Vi må heller ikke glemme at over 1 million nordmenn lever alene, mange av dem, antakelig de fleste, ufrivillig! Ensomhet forårsaker gjerne et dobbelt problem, foruten selve ensomheten også økonomiske utfordringer med bare en inntekt. Kanskje må man droppe julegavene, maten. Man regner med at én av fire over 60 år er ensomme, og da er jula ekstra belastende.

Meningen med livet kan bli et større problem enn vi makter å håndtere. F.eks. mennesker går sin vei (dør), Gud svarer ikke på bønn. En gang fikk jeg høre, nokså overraskende, av en jeg hadde stor tiltro til, at livet er meningsløst. Selvfølgelig er det meningsløst, det vet vi jo alle, men likevel finner man det meningsfullt. Man lager sin egen mening i det meningsløse. Før var det Gud, kirke og mer tradisjoner, men den sekulære tiden har endret mye av dette. Kanskje gjør det livet enda mer meningsløst.

Jeg beundrer de lettsindige, og i enda større grad de som evner å ta en dag av gangen.

I sangen «Beautiful Day» synger låtskriver, artist og maler Bob Neuwirth om en venn som er i ferd med å forlate livet. Han synger om at denne vennen har hatt sin tid her på jord, som han beskriver som helvete. Så ille kan livet faktisk kjennes!

Mennesker som har mistet mål og mening finnes overalt, ikke minst midt iblant oss, kanskje til og med i nabohuset, men som Tua Forsström, finlandssvensk lyriker, sa engang; om vi ikke hadde hatt sorg og elendighet i våre liv så hadde vi ikke hatt det bedre. Det skulle vært verre. For da skulle det heller ikke ha vært lykke. Og det skulle ikke ha vært forhåpninger.

Dette får meg til å tenke på den ultimate julefilmen «It’s A Wonderful Life» fra 1946 med hedersmannen, krigshelten og en av filmens gullalders største stjerner, James Stewart, i hovedrollen.

Når livet inni mellom er vanskelig av ulike årsaker, kan det være nyttig å se denne filmen. Vi har fast tradisjon hver jul at vi ser denne filmen. Ikke minst for å påminne oss om hvorfor vi lever, at ens egen lidelse ofte blekner når vi ser hvor annerledes livet ville vært uten deg og meg i det. Om ikke jeg var født ville f.eks. heller ikke barna mine være født.

For rollefiguren George Bailey går det helt galt. Det er rett før jul, banken han har arvet etter faren sin er i ferd med å gå konkurs, utslått av en pengegrisk eiendomskonge med ikke fullt så gode hensikter som George Bailey. En engel ved navn Clarence passer på denne hjertevarme George Bailey som alltid har hjulpet de som trenger hjelp, så når han hopper fra ei bro blir han reddet av engelen. Men George Bailey er fortsatt fortvilet og frustrert og skulle ønske han aldri var blitt født.

Engelen får en tanke og lar Bailey få oppfylt ønsket sitt. Han vender tilbake til kona, til barna, banken og vennene, men de vet ikke hvem han er, for han har jo aldri eksistert. På veien oppdager han mange mennesker som har vært der, og som har fått hjelp på grunn av ham. Til slutt blir han jaget bort av politiet og kommer til seg selv ved engelens side. Han trygler om å få komme tilbake til nåtid, og blir jublende glad når de menneskene han hadde betydd noe for var overlykkelig over å få se han igjen.

Plutselig var alt det som var så ille, ikke så ille likevel, og som i de fleste filmer ordner alt seg til slutt. I livet er det ikke alltid slik, men likevel har denne helt spesielle julefilmen mye å fortelle oss, selv når alt ser svart ut. Oppsummert forteller den at det du kan ta med deg herfra er hva du har gitt fra deg. Hvis du har venner, er du ikke mislykket. Livet ditt har en mening. Det å gjøre det rette kan være vanskelig, men det er alltid det rette å gjøre. Livet går ikke alltid etter planen – men det vil likevel være noe godt i det. Å se perspektiver endrer alt. Den eneste som dømmer deg er deg selv. Sammenligne deg ikke med andre. Sann rikdom er ikke alltid penger. Tell dine velsignelser.

James Stewart er en av Hollywoods største helter. Han var flyger og krigshelt fra 2. verdenskrig, som kom rett fra krigen med PTSD. Han slet med krigens ettervirkninger, både fysisk og mentalt, og brøt sammen under innspilling.

Når angsten lammer eller depresjonen synker inn tenker jeg ofte på denne filmen. Håpet og gleden kommer når man innser at det faktisk betyr noe at man er født. Har du det bra denne jula, blir det aldri feil å gjøre andre glad.