Når lærernormen ryker, ryker flere barn med

Som lærer i småskolen har jeg et større samfunnsoppdrag enn å lære barn å lese og skrive. Jeg skal bidra til at alle elever opplever mestring, tilhørighet og inkludering – og at de utvikler språk, sosiale ferdigheter og demokratisk dømmekraft.

Kort sagt: Jeg skal være med på å ruste barn for livet i samfunnet.
Det klarer jeg ikke alene.

To ganger i uken har jeg en ekstra lærer i klassen. Da kan hun ta hovedansvaret for resten av gruppen, mens jeg jobber tett med de elevene som trenger ekstra støtte for å mestre faglig og sosialt.

Det er da jeg får gjort noe av det viktigste jeg gjør: hjulpet de mest sårbare inn i lesingen, inn i språket, inn i leken – og inn i fellesskapet.

Denne muligheten finnes fordi vi har en lærernorm. En norm som i dag bare gjelder i gjennomsnitt på hele første til fjerde trinn, men som likevel gir skolene et minimum av forutsigbarhet og kapasitet.

Uten den kunne disse barna vært én av 22 – eller 28 – som skulle konkurrere om oppmerksomheten min.

Forebygging begynner i første klasse

Vi liker å snakke om forebygging når ungdom havner i kriminalstatistikken. Og forebygging starter tidlig – i klasserommet, på gulvet, i lesekroken og i friminuttet.

Barn som ikke lærer å lese, som strever med språk, eller som stadig mislykkes sosialt, lærer også noe annet: at de ikke passer inn. At fellesskapet ikke er for dem. Vi vet hvor det kan føre.

Ungdom som rekrutteres til kriminelle miljøer, forteller ofte om det samme: De søkte tilhørighet. Anerkjennelse. Et sted å høre til. Min jobb er å sørge for at dette behovet blir møtt på skolen – ikke i destruktive fellesskap senere.

Jeg mener, helt konkret, at jeg forebygger utenforskap og kriminalitet når jeg får tid til å se hvert enkelt barn. Når jeg kan jobbe systematisk med de som trenger mest støtte, i stedet for å drive konstant brannslukking.

Uten ekstra hender svikter vi de mest sårbare

Alle barna i klassen trenger å føle seg trygge og ønsket. Men noen trenger mer. De trenger voksne som har tid til akkurat dem.

Når jeg står alene med altfor mange elever, må jeg prioritere ro, struktur og framdrift. Da risikerer jeg å ikke strekke til, slik at noen blir sittende igjen med følelsen av å ikke mestre – eller av å være i veien.

Med en ekstra lærer kan jeg gjøre det motsatte: bygge mestring, språk og selvtillit hos dem som ellers ville blitt hengende etter fra dag én.
Det er her lærernormen blir avgjørende. Ikke som et byråkratisk tall, men som et konkret vern for barn som ikke har råd til å bli oversett.

Kommunene har allerede vist grensene sine

I dag presses stadig 28 fem- og seksåringer inn i ett klasserom med én lærer. Dette skjer til tross for at vi allerede har en lærernorm som egentlig skal hindre nettopp dette.

Jeg kjenner ingen lærere som mener dette er forsvarlig. Likevel skjer det – fordi økonomi trumfer pedagogikk, og fordi konsekvensene først viser seg mange år senere, når regningen havner et helt annet sted i systemet.

Å fjerne lærernormen er å gjøre de mest sårbare elevene til salderingsposter i kommunale budsjetter.

Prisen betales i form av større klasser, mindre oppfølging, flere barn som faller utenfor – og lærere som slutter fordi jobben blir umulig å gjøre forsvarlig. Man sparer kanskje på kort sikt, men i det lange løp blir det dyrt for hele samfunnet.

Jeg tar samfunnsoppdraget mitt på alvor

Jeg skal sørge for at Amir, Oda, Erik og Amina opplever at klasserommet er et sted som trenger dem. Et sted der de blir sett, verdsatt og får utvikle evnene sine. Det ansvaret tar jeg på største alvor.

Men jeg klarer det ikke alene.

Hvis vi mener alvor med inkludering, sosial utjevning og forebygging av utenforskap, må vi erkjenne at én lærer ikke kan dekke behovene til 20–30 barn alene – uansett hvor mye utdanning vi har.

Masteren min gir meg verken flere armer, bein eller fang, men den gir meg desto større bevissthet om hvor risikabelt det er å ikke prioritere tidlig innsats.

Å skrote lærernormen er å svekke skolens evne til å forebygge
utenforskap, kriminalitet og varig marginalisering.

Det er ikke nøytral budsjettering, men et aktivt valg om å la flere barn gli mellom fingrene våre.