Når krig ikke lenger føles langt unna

Samtidig fikk jeg en melding fra 16-åringen min: «Mamma, hva skjer? Er det krig?»

Det virker faktisk som at dette er et spørsmål flere stiller nå. Kanskje oftere enn før? Snakker vi mer om krig i dag, og i så fall hvorfor?

Verdensbildet oppleves stadig mer urolig. Væpnede konflikter, autoritære styringsformer og politisk ustabilitet preger nyhetsbildet. Samtidig ser vi en utvikling der maktbruk, militær styrke og territorielle ambisjoner igjen omtales som realistiske politiske virkemidler, også i stater som tidligere har forfektet samarbeid, diplomati og folkerett. Når denne typen retorikk normaliseres fra sentrale maktposisjoner, blir den raskt en del av det offentlige rommet. Ofte i form av frykt.

Slik når global uro også oss her, i det som ellers oppleves som trygge og fredelige Norge.

Jeg har selv opplevd krig. Min historie, og mange andres, finnes dokumentert på Arkivet. Og Gud forby at vi noen gang skal oppleve noe lignende igjen. Likevel er det umulig for meg å ikke kjenne litt frykt på grunn av mønstrene som går igjen. For krig begynner sjelden brått. Den vokser fram gjennom politisk polarisering, økende usikkerhet, varsler og beredskap, og alarmer som i starten bare er øvelser. Helt til de ikke er det lenger.

Når alarmer går i dag, og barn spør om krig, er det derfor ikke et uttrykk for overdreven frykt. Det er et tegn på at uroen allerede er sosialt til stede. Barn lever ikke i et vakuum. De fanger opp stemninger, ord og bilder, og forsøker å forstå verden med de verktøyene de har tilgjengelig.

Dette innlegget handler ikke om krig i seg selv, men om hvordan samfunn preget av økende global usikkerhet forholder seg til frykt, særlig barns frykt. Og om hvilket ansvar voksne har når geopolitisk uro ikke lenger bare er noe som skjer «der ute», men noe som gjør seg gjeldende i hverdagen, som for eksempel i varsler på telefoner, i spørsmål rundt middagsbordet og i kroppslige reaksjoner hos unge mennesker.

Voksne har alltid hatt to valg i urolige tider: å tie for å beskytte, eller å snakke for å forankre. Barn trenger ikke alle svar. Men de trenger voksne som tar spørsmålene deres på alvor, som setter ord på det som skjer, og som samtidig viser dem hvor tryggheten finnes. Dette vet jeg av egen erfaring.

Vi kan dessverre ikke love barna våre at verden alltid vil være fredelig.

Men vi kan love dem at de ikke skal stå alene i uroen. At vi vil lytte, forklare og gi dem historisk forståelse, ikke for å gjøre dem redde, men for å gjøre dem robuste.

Nettopp derfor er utstillingen på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter så viktig. Den er åpen for alle, men særlig rettet mot barn. Fordi barn trenger rammer for å forstå det uforståelige. Krigsminner handler ikke bare om fortiden, men om hvordan krig setter spor i mennesker, familier og generasjoner.

Å gi barn språk, sammenheng og historie er ikke å ta barndommen fra dem eller å skremme dem. Det er faktisk å gi dem en trygghet i en urolig verden.