Når du klager på offentlige myndigheter, hvem skal dekke advokaten din?

Forvaltningsloven er en av Norges mest sentrale lover, uttalte justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) i en pressemelding da proposisjonen til ny forvaltningslov ble lagt frem i forrige uke. Bildet er tatt under Arbeiderpartiets landsmøte samme dag. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Forslaget er urettferdig. Og etter EØS-retten er det også ulovlig.

Norsk forvaltning er i verdensklasse. Den er stort sett profesjonell, lite korrupt, effektiv og rettssikker. Av og til går det likevel galt.

Når det først går galt, er Norge en av Europas dårligste til å beskytte rettighetene og interessene til dem som rammes.

Med den nye forvaltningsloven vil beskyttelsen bli enda dårligere.

Innstramming av hvor mye som dekkes

Proposisjonen til ny forvaltningslov ble lagt frem i forrige uke. Der foreslår regjeringen å skjære ned på hva en part kan kreve dekket av utgifter for å angripe ugyldige pålegg eller avslag.

I dag er regelen at en part har krav på å få dekket kostnader som har vært nødvendige for å få forvaltningen til å endre et vedtak. Nå vil ikke lenger regjeringen at disse kostnadene skal dekkes fullt ut.

Det er stort sett snakk om utgifter parten har hatt ved å engasjere advokat. Hvis parten ved hjelp av advokat får forvaltningen til å gå tilbake på sitt opprinnelige vedtak, skal forvaltningen betale advokatregningen.

I proposisjonen foreslår regjeringen at forvaltningens ansvar skal begrenses til de offentlige salærsatsene. Disse ligger langt under hva en part må regne med å betale for å få en advokat til å arbeide for seg.

Alvorlige konsekvenser

Salærsatsene gjelder i dag for forsvarere og bistandsadvokater i straffesaker, i saker etter lov om fri rettshjelp og i enkelte andre saker som pasientskader. I straffesaker og i rettshjelpssaker har enhver rett på advokat betalt av det offentlige. Advokaten kan ikke kreve betaling fra klienten i tillegg.

Slik er det ikke i forvaltningssaker. Man har rett til å bruke advokat, men hovedregelen er at man må betale utgiften selv.

Kun når man vinner frem, har man krav på å få utgiftene dekket. Hvis man begrenser det offentliges ansvar til de offentlige satsene, vil ett av to skje:

• Enten vil muligheten til selv å velge advokat bli begrenset, idet ikke alle advokater vil være villig til å ta forvaltningssaker på de betingelsene.
• Eller så vil parten selv måtte dekke de delene av advokatens salær som overstiger den offentlige satsen.

Det siste utfallet er sannsynlig, da advokaten vil ha full rett til å kreve et høyere beløp av klienten, noe han eller hun ikke har i straffesaker eller rettshjelpssaker.

Dette vil i praksis hindre mange fra å bruke advokathjelp mot forvaltningen. De som ser seg råd til å bruke advokat, vil selv sitte igjen med en stor del av regningen når forvaltningen har innrømmet at den har tatt feil og har pålagt parten unødvendige byrder.

Dermed blir Norges dårlige ordning ved feil eller uheldige forvaltningsavgjørelser enda dårligere.

Stor forskjell på Norge og snittet i Europa

De fleste land har egne forvaltningsdomstoler folk kan henvende seg til. Disse er bemannet med dommere som er uavhengige av forvaltningen, noe som sikrer en uavhengig og upartisk rettsprosess.

I Norge er man henvist til forvaltningsklage. Det betyr at organet klagen behandles av, er en del av det samme apparatet som i første omgang har truffet avgjørelsen. Riktignok har vi også en rekke klagenemnder, men de oppfyller ikke kravene menneskerettighetene stiller til uavhengige domstoler.

Formelt sett kan en part som er misfornøyd, gå til domstolene også i Norge. I praksis er dette bare en teoretisk mulighet.

Tallenes tale er tydelig: Antallet forvaltningssaker for domstolene i Norge utgjør 10 prosent av det europeiske snittet og 5 prosent av det svenske.

Vel er den norske forvaltningen god, men så god er den ikke at forskjellene kan forklares med at den gjør mindre feil enn for eksempel den svenske.

Departementet argumenterer med at man blant annet i Sverige ikke har noen rett til å få dekket advokatutgiftene. Men her har de en enkel rettsprosess, med dommere som gir god veiledning til dem som trenger det. I Norge får man veiledning av dem hvis vedtak man klager på.

Brudd på EØS-retten?

I et system hvor forvaltningsklage er ordningen vi baserer oss på for å rette feil og hindre overgrep, utgjør uavhengige advokater en viktig del av borgernes rettssikkerhetsgaranti.

I saker der forvaltningens avgjørelse utgjør en ulovlig restriksjon på en av EØS-rettens friheter, kan man også spørre om ikke regjeringens forslag er et brudd på EØS-retten. Etter denne skal en part ha krav på full erstatning for en ulovlig restriksjon, og han eller hun skal ha mulighet til å forsvare seg mot slike.

Hvis partens nødvendige utgifter ikke dekkes fullt ut, oppfylles ikke EØS-retten. Myndighetene kan ikke nøye seg med å henvise at parten står fritt til å saksøke staten for å få dekket resten. I alle fall ikke så lenge de holder på at feil i utgangspunktet skal rettes gjennom forvaltningsklagesystemet.

Myndighetene må enten tilby en ordning som den i Sverige, som gir parten reell og gratis tilgang til en uavhengig rettslig prøving, eller dekke partens utgifter til å få forvaltningen selv til å endre sitt vedtak.

Å frata parten begge deler slik regjeringen legger opp til, er ikke rettferdig. Og i europeisk rett er det heller ikke lovlig.