Nå må vi snakke om norsk EU-medlemskap

Om verden har lært noe av krigene i Irak og Afghanistan, så må det være at man må ha en god plan for tiden etterpå, skriver Nikolai Astrup. Bildet: Amerikanske styrker i Afghanistan i 2010. Foto: Goran Tomasevic, Reuters/NTB

Nå må vi snakke om norsk EU-medlemskap.

Det nye året startet med et smell. Venezuelas president Nicolás Maduro er fjernet fra makten, men regimet består enn så lenge. Dersom USA skal styre landet, må de enten styre gjennom en marionett eller etablere en sivil administrasjon som har ryggdekning av en betydelig militær tilstedeværelse. Å styre et land på randen av humanitær katastrofe er heller ingen enkel oppgave.

Om verden har lært noe av krigene i Irak og Afghanistan, så må det være at det ikke holder med en god angrepsplan. Man må også ha en god plan for tiden etterpå.

Afghanistan og Venezuela

Hvis vi sammenligner med Afghanistan, der man mislykkes med å etablere et stabilt regime, så ser tallene slik ut: I år 2000 var det ca. 45.000 Taliban-soldater, mot en militær styrke på 340.000 i Venezuela i 2024. Afghanistan hadde ingen viktige støttespillere. Venezuela kan lene seg på Russland og Kina. Folketallet i Afghanistan var 20 millioner mennesker, mot 28 millioner mennesker i Venezuela i dag. Venezuela er nesten 40 prosent større i landareal enn Afghanistan.

Regjeringen i Venezuela har gjentatte ganger benyttet brutal militærmakt for å slå ned motstand i befolkningen. Så lenge Maduros regime sitter, så er militærmakten deres. En demokratisk maktovertagelse uten ytre medvirkning virker derfor lite sannsynlig. Det bør være til ettertanke for amerikanerne.

Intervensjonen i Venezuela og bortføringen av presidenten innebærer også et klart brudd på folkeretten. Det sender et tydelig signal til verdens diktatorer om at makt rår over rett. Den internasjonale rettsorden som verdens nasjoner møysommelig har bygget opp siden 1945, er i ferd med å smuldre opp. Xi og Putin må følge denne utviklingen med stor glede.

Trump undergraver spillereglene

USAs president Donald Trump vil selvsagt hevde at Maduro – som på udemokratisk vis klamrer seg til makten – legitimerer USAs intervensjon. Men han stiller seg åpenbart ikke spørsmålet om hva slags handlinger han selv legitimerer når han undergraver verdens felles spilleregler med sine doble standarder. Hva blir det neste, og hvordan forbereder vi oss på det?

Trumps valgløfter om å fokusere på innenrikspolitikken og slutte å engasjere USA i krigslignende handlinger verden rundt, er ikke mye verdt. Nå er det snakk om Colombia, Cuba og – ikke minst – Grønland.

Hva USA skal oppnå med å overta Grønland, er ikke opplagt. USA har hatt militær tilstedeværelse på Grønland i flere tiår. USA har selv valgt å bygge ned den tilstedeværelsen, men det er ingenting i veien for at den kan bygges opp igjen. Det er rett og slett helt unødvendig å annektere øya for å ivareta amerikanske sikkerhetspolitiske interesser.

Ettersom Danmark er, eller rettere sagt var, en viktig og nær alliert av USA, er det sannsynligvis heller ingenting i veien for å legge til rette for at amerikanske selskaper kan utvinne mineraler innenfor europeiske standarder.

Ønsker å gjøre USA større

Den eneste åpenbare grunnen til at Trump vil ha Grønland, er at han ønsker å gjøre USA større. Det er den territorielle, imperiale ambisjonen som er driveren. Eller Trumps forfengelighet, om du vil.

Hvis Trump gjør alvor av trusselen om å annektere Grønland, så setter det Nato på en svært alvorlig prøve som vil endre samarbeidet helt fundamentalt. Spørsmålet er hva Europa da skal gjøre?

Det kan ikke være noen tvil om at Europas beste sjanse er å henge sammen. Styrke samarbeidet, forsterke konkurransekraften i europeisk økonomi, styrke vår felles forsvarsevne og jobbe for mer uavhengighet i alle kritiske verdikjeder.

Europas land vil aldri klare seg bedre hver for seg enn det vi gjør sammen. EU er på ingen måte perfekt. Det er for mye regulering, for lite fleksibilitet og for lav innovasjonsevne. Men EU er samtidig den viktigste politiske arenaen i vår del av verden. Europa er i skvis mellom stormaktene – Kina, Russland og USA. Og inn fra siden vokser India frem som en betydelig spiller.

Vår beste sjanse i Europa er derfor å henge sammen. Alternativet er å bli hengt hver for oss.

Det gjelder også Norge. Vi klarer ikke å ivareta norske interesser i ensomhet. Det gjør vi best ved å sitte rundt bordet med våre viktigste allierte, beste venner og største handelspartnere. Den offentlige debatten om EU henger fast i 90-tallets narrativ om en verden av frie, liberale land hvis samkvem er regulert av en internasjonal rettsorden som gir rettigheter til små land som Danmark og Norge.

Den tiden er åpenbart forbi.

Det er på tide å snakke om norsk EU-medlemskap. Noe annet er uansvarlig.