Nå må vi snakke om EU

Finlands president Alexander Stubb understreket i sin nyttårstale at nordisk og europeisk samarbeid må styrkes og fordypes.

«Fordi forholdet til USA er i forandring», som han sa, på finsk-lakonisk vis.

Ifølge Stubb er Finlands sikkerhet basert på «et sterkt forsvar – og medlemskap i Nato og EU». Merk dette: Nato og EU.

Finnene tok et fundamentalt veivalg da de ble medlem av Nato for snaut to år siden. Spørsmålet er nå om Norge bør stå foran et tilsvarende sprang – og bli fullt medlem av EU.

Trumps nye sikkerhetsstrategi er ikke til å misforstå. USA vil sikre kontrollen over den vestlige hemisfæren. Presidenten er krystallklar på at dette også omfatter Grønland som amerikansk territorium.

Gjør Trump alvor av Grønlandsplanene sine, er Nato i praksis ferdig som transatlantisk allianse.

Det absurde er at dette ikke lenger er et utenkelig scenario. Trump er ingen alliansemann. Han foretrekker bilaterale «deals», der USA dikterer vilkårene, og han har åpenbart imperiale ambisjonerimperiale ambisjoneren stats eller herskers ønske om å utvide sin makt, territorium og innflytelse over andre områder og folk..

Demokrati har ingen egenverdi for Trump. Han virker mer komfortabel i selskap med autoritære og «sterke» menn enn med tidligere nære allierte.

Det grunnleggende verdifellesskapet mellom Europa og USA er i ferd med å forvitre.

Man kan innvende at Trump bare er et øyeblikksfenomen. Amerikansk utenrikspolitikk har alltid vært en pendelbevegelse mellom alenegang og alliansebygging.

Men når USA nå frivillig frasier seg rollen som global hegemon, er konsekvensene dramatiske. Verden er i ferd med å deles inn i tre innflytelsessfærer, dominert av USA, Kina og Russland.

Midt imellom står Europa. Det felleseuropeiske prosjektet i EU er i dag den viktigste bastionen for en liberal og rettsbasert verdensorden.

Historisk sett har Europas små nasjonalstater vært i nær sagt evig konflikt med hverandre. Allianser gikk på kryss og tvers, med katastrofale konsekvenser.

Etter sivilisasjonssammenbruddet på 1940-tallet vokste ideen frem om et forpliktende, institusjonelt samarbeid for å forhindre nye kriger.

Siden har stadig flere land sluttet seg til, og nye står i kø for å komme inn. Statslederne møtes regelmessig og forsøker, med varierende hell, å finne omforente løsninger. Unionen er i kontinuerlig utvikling.

Grunnlaget er et sett felles verdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og individuell frihet. Verdier som utfordres av autokratier som Kina og Russland – og, på sitt skrudde vis, av USA under Trump.

EU er ingen føderalstat, men en løs konføderasjon av selvstendige land. Unionen har ingen felles hær, men har de siste årene tatt betydelige skritt mot et tettere forsvarssamarbeid. Målet er å gjøre Europa militært robust innen 2030. Forsvarsbudsjettene øker kraftig i de fleste medlemsland.

Som Finlands president Alexander Stubb understreker, er EU også et sikkerhetspolitisk prosjekt.

Skulle det utenkelige skje – at Nato kollapser som transatlantisk allianse – finnes det i realiteten bare ett alternativ: et forpliktende europeisk forsvarssamarbeid, muligens med Canada, basert på sikkerhetsgarantier og et «én for alle, alle for én»-prinsipp.

Et Europa der forsvarsalliansene går på kryss og tvers, er historisk sett ustabilt og farlig. Aldri har europeisk multilateralisme vært viktigere for kontinentets sikkerhet. EU er oppe til eksamen nå.

Finlands president Alexander Stubb og Norges statsminister Jonas Gahr Støre i mai i fjor. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Norge er ikke medlem i EU. Vi har to ganger sagt nei til medlemskap.

Mange av nei-argumentene er høyst legitime, og Norge har klart seg godt utenfor – ikke minst takket være EØS-avtalen, som gir oss tilgang til EUs indre marked.

Men verden er radikalt endret. Med et krigersk Russland, et stadig mektigere Kina og et USA som truer med å annektere territoriet til et annet Nato-land, kan Norge ikke lenger basere sin sikkerhet på å vente på bedre politiske værforhold.

Tiden er derfor inne for en grundig, seriøs og rask debatt om norsk EU-medlemskap.

Arbeiderpartiet kan ikke lenger av taktiske hensyn behandle spørsmålet som en politisk no-go-zone.

Regjeringspartiet bør vise lederskap i den mest krevende geopolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Alle vet hva Ap-toppene egentlig mener.

Finland og Sverige gikk brått inn i Nato etter Russlands fullskalaangrep på Ukraina. Det skjedde fordi de sikkerhetspolitiske realitetene endret seg dramatisk – på svært kort tid.

Det som skjer nå, er minst like dramatisk.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.