De siste 80 årene er egentlig bare et langt unntak fra det som har vært det normale. Nemlig at makt er viktigere enn rett. Våpen er viktigere enn tillit. Og internasjonale avtaler og regler gjelder bare så lenge det passer stormaktene.
Den tidligere stormakten Russland har brutt ut av den internasjonale orden allerede, med sin krigføring mot Ukraina. Kina har gjennom mange år truet med å ta over Taiwan.
Satt tilbake i tid
Begge disse er autoritære stater, som vi kanskje ikke kunne ventet noe annet av. Men vi har aldri vært i tvil om at vi kan stole på amerikanerne. Frem til nå.
For nå er verden brått satt mer enn hundre år tilbake. Med en amerikansk president som oppfører seg slik koloniherrene gjorde i tidligere tider.
Som åpenlyst går inn for å ta for seg av andre lands naturressurser, som Venezuelas olje. Som truer med å angripe land i det han ser som sin interessesfære, som Colombia, Mexico og Cuba. Og som bruker rene mafiametoder for å prøve å få tak i Grønland, en øy som er del av Kongeriket Danmark, en av USAs aller mest trofaste allierte.
Tegnet nye grenser
Mye minner om verden slik den så ut for mer enn hundre år siden. Før første verdenskrig.
Den gangen var det flere maktsentra i verden, som hadde verden delt inn i egne interessesfærer. Stormaktene hadde en slags gjensidig aksept av hverandres makt og innflytelse i “sine” områder, områder der de hadde kontroll eller innflytelse.
Slik fortsatte det, også etter første verdenskrig. Seiersmaktene tegnet opp de nye grensene i Midtøsten, etter at Tyskland tapte krigen, og tyskernes allierte, Det ottomanske riket, gikk i oppløsning.
Første verdenskrig ble etterfulgt av andre verdenskrig. Verdens mektigste kolonimakt, det britiske imperium, brukte det meste av sine krefter på å slå Nazi-Tyskland. Kolonier både i Afrika og Asia rev seg løs etter krigen. USA steg frem som verdens nye supermakt.
Holdt hverandre i sjakk
Den kalde krigen var i gang. Vi fikk det som for Europas del kanskje er den lengste stabile perioden i moderne tid. Det ble opplevd som farlig, men var samtidig forutsigbart.
To supermakter, USA og Sovjetunionen, begge med atomvåpen nok til å utslette den andre, holdt hverandre i sjakk. Med hver sine nasjoner bak seg. Enten tvunget dit, som stater i det tidligere Øst-Europa. Eller av frivillig nødvendighet, som Norge og andre vestlige land som gikk sammen i NATO-alliansen. Med USA som garantist for vår frihet.
USA reddet Europa
Mye tyder på at vi i Europa ikke alltid forstår de ulike politiske retningene som preger veivalgene USA tar, også ute i verden.
Det har ofte vært et komplisert forhold mellom USA og Europa. Nært, men komplisert.
Amerikanerne bygget sin nasjon på at de frigjorde seg fra europeernes herredømme - med våpen i hånd. De vedtok en uavhengighetserklæring i 1776, kastet ut britene, og fikk i 1789 sin egen grunnlov.
USA har reddet Europa flere ganger. Men både under første og andre verdenskrig skjedde det motvillig, etter lang tid.
Amerikanerne gikk inn imot slutten av første verdenskrig, i 1917, etter at tyske ubåter hadde senket amerikanske skip. Og først mot slutten av 1941 gikk amerikanerne inn i andre verdenskrig. Det skjedde etter at Japan hadde angrepet den amerikanske havnebasen Pearl Harbor, og Nazi-Tyskland hadde erklært krig mot USA.
Det kunne ikke vare
Når amerikanerne under den kalde krigen stilte opp for Europa, skjedde det mest av alt fordi de oppfattet Sovjetunionen som en virkelig trussel. En som kjempet for verdensherredømme og også kunne svekke USAs posisjon i verden.
Derfor tålte USA også lenge at de betalte mest for forsvaret av Europa. Det kunne ikke vare etter at den kalde krigen tok slutt. Donald Trump er ikke den første amerikanske presidenten som krever at europeerne ruster opp, og tar en større del av regningen.
Men han er den første som truer. Som åpent og uttalt gir blaffen i folkeretten. Som smisker med andre autoritære ledere, og samtidig undergraver demokratiet hjemme i USA.
Det er Donald Trump som styrer USA vekk fra den internasjonale rettsorden som amerikanerne alltid har vært opptatt av å beskytte. Ikke alltid etterlevd for egen del, riktignok. Men likevel sett verdien av, både for egen del, og for verden.
Hva skal Europa gjøre?
Tidligere amerikanske presidenter har vært opptatt av å holde vesten samlet. Av at vi er del av et verdifellesskap, der demokrati og menneskerettigheter betyr noe. Som et mål å strekke seg etter, tross feil og mangler.
Nå ser alt dette ut til å rakne. Kina, som er stormakten på vei opp, får god drahjelp av Trump. Kina, et autoritært regime som overvåker egne innbyggere, og holder religiøse minoriteter i rene konsentrasjonsleirer, får større spillerom når Trump skyver sine nære allierte i Europa bort fra USA.
For hva skal Europa gjøre? Våre sikkerhetstjenester advarer både mot Kina og Russland. Men Trump kan med sin retro stormaktspolitikk gjøre Europa mer avhengig av Kina, både teknologisk og økonomisk.
Og hva skal Norge gjøre? Dersom NATO-alliansen blir svekket, blir vi mer sårbare. Mer utsatt, i et Europa der samarbeid mellom enkeltland og grupper av land i så fall må få større plass. Dette skjer allerede, også for Norges del. Det er bra.
EU - et åpenbart svar
Våre ledere fastholder at vi kan stole på USA, og de amerikanske sikkerhetsgarantiene. Vi må håpe de har rett. Og de må fortsatt forholde seg til USA som Norges nære allierte.
Men vi har ikke råd til å late som om alt er i orden. Vi må sikre oss, både på egen hånd, og sammen med andre europeiske land.
I en farligere verden er det enda viktigere å ha nære venner. Som er der for oss, også når det brenner. Et åpenbart svar er at Norge må søke seg til EU.
Det er ikke nok. Men det er det beste svaret vi har, akkurat nå. Som et lite land, som opp gjennom historien ofte har måttet danse etter stormaktenes pipe.
aJabNeicØnsker meg en ny debatt før jeg bestemmer megdUsikker
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

1 day ago
1










English (US)