Myten om framskrittet

Derfor kalles den Nordens verdifestival. Jeg fikk en sterk påminnelse om dette da jeg nylig under et besøk i den finske byen Jakobstad kom over boka «Myten om framsteget» av den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wright (1916-2003).

«Framskrittet skal fortsette», var Arbeiderpartiets motto før stortingsvalget i 1953. Mantraet har siden vært brukt med uforminsket styrke, ikke bare i Ap, men i alt av styrende enheter; ikke bare i Norge, men i hele Vesten. Fra 1953 og fram til i dag har utviklingen ekspandert så til de grader. Etter millenniumskiftet kan vi snakke om eksponentiell vekst. Utviklingen går så fort at mennesket har problemer med å holde tritt. Begrepet teknologisk singularitet har vært brukt for å beskrive situasjonen når veksten i teknologi og innovasjon forårsaker betydelige og uforutsigbare endringer i samfunnet.

Jeg har mildt sagt mistrivdes med denne utviklingen. Derfor var det befriende å lese boka til von Wright. Han hadde tidlig tatt til seg kunnskap fra filosofer som finske Eino Kaila og østerrikeren Ludwig Wittgenstein. Sistnevnte ønsket etter hvert at von Wright skulle overta etter han selv, hvilket han også gjorde. Wittgensteins filosofiske mål hadde vært å kjempe mot det framherskende opinionsklimaet på 1900-tallet med euforisk tro på framskrittet. Denne optimismen hadde ikke latt seg knekke verken av to verdenskriger eller av den økende byrden mennesket la på naturen.

Von Wright fortsatte i Wittgensteins spor. Han skrev om ozon-laget, skogenes død, luftens og vannets forurensing, ørkenens utbredelse og drivhuseffekten som negative effekter av «framskrittet». I de to tiårene som har gått siden hans død, har utviklingen gått enda raskere. I den perioden har vi gjennomlevd tsunami, orkanen Katrina, ekstremvær over hele verden, pandemier og en rekke andre katastrofer. Måten vi lever på har forverret konsekvensene. Menneskene er det den amerikanske låtskriveren og menneskerettsforkjemperen Kris Kristofferson kaller «vandrende selvmotsigelser».

Da Brundtland-kommisjonen i 1987 kom med sin rapport om «bærekraftig utvikling», karakteriserte von Wright den som «tåkete og vanskelig å få fatt på». Riktignok tok den opp slitasjen på naturressursene og påpekte at miljøskader må minimeres. Forbruket i de rike landene skulle dempes, energi spares og unødvendig forbruk reduseres. Den fattige delen av verden skulle reddes fra å synke dypere ned i fattigdom. Men samtidig skulle veksten i industrilandene fortsette. Levestandarden skulle ikke synke, men tvert imot stige. Mennesker skulle ikke tvinges til å avstå fra å benytte de teknologiske nyvinningene. Legen og statsministeren Brundtland sitt virke illustrerer denne inkonsekvensen. Hun innførte arbeidslinja, nyliberalisme og et sosialdemokrati som skulle styres av markedskreftene, selv om konsekvensene sto i grell kontrast til påpekninger i kommisjonsrapporten.

Urealistisk framskrittstro var ikke det eneste von Wright advarte mot. Økende sekularisering med frigjøring fra kristen tro og tradisjon mente han var skadelig. Når det i begynnelsen gitte Ordet utsettes for konkurrende krav om den sanne tolkningen, vil dette undergrave Ordets autoritet; samt gi næring til lettvint toleranse og slapphet i religiøse spørsmål. Dette har skjedd med kristendommen, mente von Wright: Om det bare finnes én Gud, vil sannheten forbli entydig. Men ettersom menneskene er mange, risikerer sannheten og bli splittet i et mylder av private meninger. Når verdifellesskapet som før bandt oss sammen i Vesten, og som i stor grad er bygget på felles religiøs og kristen arv, er i ferd med å forvitre, ender vi opp i et verditomrom der det ikke eksisterer allment aksepterte målestokker for å bedømme og avveie etiske spørsmål. Slik skrev von Wright i 1989.

Så kan vi spørre: Hvor befinner vi oss nå? Er vi blitt hjelpeløse individer og dommere preget av «Metoo», Black Lives Matter og andre sosiale bevegelser?

Men utviklingen er ikke bare svart. Det ville nok også von Wright erkjent i dag. Framskritt innen medisin, fornybar energi og deler av den digitale verden har sine klart positive sider. Utover det, risikerer vi imidlertid å ødelegge oss selv. Konsumsartikler blir massefabrikkert og gir oss nye levevaner og krav om hva vi trenger for å ha et godt liv. Nasjonalstaten forsvinner gradvis. Mindre bedrifter går konkurs. Likhetspress dominerer. Resepten på økende fattigdom ser paradoksalt nok ut til å være mer vekst. Det sies at vi må bli enda rikere for å kunne hjelpe de fattige, men har økt velstand ført til større ulikheter?

Mange av oss kan være enige med filosofens påpekning av at dersom ønsket om en bedre verden skal bli troverdig, må folk i Vesten endre livsstil, leve enklere og gi avkall på ønsker om stadig flere goder. Vi må rett og slett velge å bli fattigere. Staten kan til en viss grad regulere dette, hvis den vil. Mennesker kan gjennom lidelse og prøvelser knyttet til hungersnød, pest og katastrofer oppnå visdom nok til å endre livsstil, mente von Wright. Sett i det perspektivet blir det interessant at hans hjemland Finland har blitt kåret til verdens lykkeligste land flere år på rad. Finland har velstand, men har gjennom historien opplevd mer lidelse enn de fleste land i Vesten.

En slik arv kan kanskje gjøre at sunn fornuft og nøkternhet overstyrer tanken om stadig nye framskritt?