Mot eller overmot i arbeidet med sykefravær?

Det må inkludere både arbeidsgivere og -takere. Sykefraværet må ned fordi flere vil bidra, vi trenger folk i jobb og fordi det gir mestring og fellesskap. Sykefravær kan føre til langvarig utestengning fra arbeidslivet. Det er ikke bra for den enkelte og ikke bra for samfunnet.

Launes kronikk den 10.9 er viktig. I likhet med Launes er jeg dypt bekymret for utviklingen i antallet som står utenfor arbeidslivet. Jeg er enig med henne i mye, men jeg vil ikke være overmodig og innføre tiltak som ikke gjør folk friskere. Launes konklusjon om kutt i sykelønna mener jeg er feil medisin.

Hun peker på de gode resultatene på andre områder: høyest levealder, høyest legetetthet og mange ansatte i helsesektoren. Og vi har høy tillit til hverandre, et næringsliv i verdenstoppen, lav ledighet og høy produktivitet, vi har flere kvinner i arbeidslivet enn mange land.

Vi kjenner ikke sammenhengene her. Henger sykefravær sammen med trygghet, opplevelse av mestring, tilfredshet og interesse for å bidra når man kan? Det var et interessant forsøk i Mandal kommune, «Tillitsprosjektet» fra 2007-2017. NRK Sørlandet omtalte fjerningen etter 10 år, i 2017: «Sykefraværet ble redusert. – Resultatet var så oppløftende at jeg ble innkalt til daværende statsminister Jens Stoltenberg for å fortelle om erfaringene, sier Vetnes, som da var leder for Tillitsprosjektet.»

Mange har forsket på sykefraværet. Statens arbeidsmarkedsintitutt (Stami) peker på forhold ved arbeidsplassen. FAFO har forsket i mange år på sykefravær i forskjellige sektorer. En ting er de enige om: årsakene til sykefravær er sammensatt. Ebba Wergeland har pekt på sammenhengen mellom inkludering og sykefravær og peker på at sykefraværet kan være for lavt.

Stami peker på sammenhengen mellom arbeidsplass og sykefravær. «Forskjellige studier tyder på at en vesentlig del av sykefraværet kan skyldes sykdom forårsaket av arbeidsforhold. Tungt fysisk arbeid, belastende arbeidsstillinger og lav kontroll over arbeidssituasjonen er faktorer som er spesielt viktige.»

Launes peker på noe viktig når hun forteller om sine erfaringer med pasienter som «hviler seg til et betydelig redusert funksjonsnivå». For mange kan det virke mot sin hensikt at man ved sykdom blir isolert og fjernet fra arbeidsplassen i for lang tid. Det er jeg enig i. Flere syke må få anledning til å jobbe. Vi trenger folk i jobb. Det gir mestring og fellesskap. Å være utenfor arbeidslivet lenge er ikke bra for den enkelte eller samfunnet.

Som Launes har jeg også jobbet lenge innen psykisk helse og i russektoren. Launes stiller spørsmål ved legenes sykemeldingspraksis. Jeg er enig med henne i at legene kan sykemelde folk som kanskje har mer behov for kontakt og deltakelse i et fellesskap. Jeg tror det ligger som et bakteppe i kulturen vår nå for tida. Å være i behov av profesjonell hjelp for de fleste vanlige utfordringer, gjør oss mer hjelpeløse i våre egne liv, men det utløser også rettigheter. Dette er også vist i ABUP sin forskning av barn/ungdom og milde helse- utfordringer tiltakene de har satt i verk i skoler sammen med kristiansand kommune.

Vi har fått for liten trening i å mestre de ikke-alvorlige livserfaringene våre. Men trekk i sykelønnsordning gjør ikke noe med legenes sykemeldingspraksis.

Ett eksempel: hen, fabrikkarbeider fra 17 års alder. Ufør med alvorlig lungesykdom, arbeidsrelatert fra rundt 40 års alder. Tiltaksarbeid og delvis ufør fram til pensjonist. Hen jobbet hver dag, elsket fellesskapet og ansvaret det gav. Stått opp om morran, gått på jobb. Men vedkommende var også mye syk, psykisk og fysisk som førte til sykehusopphold, kortvarige og lengre. Uførepensjonen ble lav pga. kort opptjeningstid og lav lønn. Å innføre trekk i sykelønna for hen ville ha ført til en ting: dårligere økonomi (og kanskje kortere levealder). Ikke mer arbeid.

Noen kan rett og slett ikke arbeide under sykdommen. Et annet eksempel er rehabilitering etter kreftbehandling. Mange behandles med cellegiftkurer og har langvarig rehabiliteringsforløp der de veksler mellom behandling, fravær og arbeid. Er det modig å gi dem en redusert økonomi i denne fasen? Nei. Men viktigere: gjør det dem friskere?

Lite tyder på at utviklingen vi har sett i det siste skyldes nivået eller innretningen på sykelønna. I Norge har vi tross alt hatt rett til full lønn under sykdom i snart 50 år.

Enkelte viser til Sverige, det har FAFO-forskere (Strand, Nosrati og Svarstad) i Fafo kommentert i Aftenposten 20.8: «Det nevnes heller ikke at den svenske velferdsstaten som helhet er blitt betydelig svekket de siste tiårene. «Arbeidslinjen» har tatt en mer aggressiv vending. Resultatet i Sverige er lavere sykefravær, men også langt høyere arbeidsledighet og økende forskjeller.»

Selv om kutt kunne redusere sykefraværet, vil det nok ikke bidra til å løse de underliggende problemene vi ser nå. Launes peker på at røykelov ble innført etter klare faglige råd. Og, ja. Hadde det vært klare faglige råd om at kutt i sykelønna hadde gjort folk friskere, er jeg ikke i tvil om at det hadde blitt gjennomført. Men de finnes ikke. Launes foreskriving vil kanskje gi en placebo-effekt, altså en medisin man tror virker, men i realiteten ikke gjør det.

For å ta tak i de grunnleggende utfordringene må vi legge til rette for tettere kontakt med arbeidslivet under sykdom. Mange har godt av å kunne være på arbeidsplassen og delta i arbeidsmiljøet slik at de er klare til å vende tilbake så snart det er helsemessig riktig. Da må arbeidslivet i større grad ha mulighet til å ansette folk med redusert arbeidsevne. Det er en medisin jeg mener vil gi flere like muligheter til å kunne arbeide også når de er syke.