Mitt barn skal ikke bli nazist!

Når vi nå markerer at det er 80 år siden andre verdenskrig sluttet, kan det være på sin plass å sjekke om noe eller noen fremdeles er uteglemt når det gjelder tildeling av ære. Gjennom årene har væpnet motstand og sabotasjeaksjoner jevnlig blitt løftet frem i lyset, mens den hverdagslige og stillferdige holdningskampen er langt mindre beskrevet.

Skjevheten ser ofte ut til å ramme kvinners innsats. Derfor mener jeg at foreldreaksjonen i mars 1942 fortjener å bli bedre kjent. Historikeren Berit Nøkleby omtaler dette som en av de mest vellykkede aksjonene under krigen.

Vi er i mars 1942. Quisling har startet sin karriere som ministerpresident. Han ser på skolen og barna som en arena for ”nyordningen”. Lov om Ungdomstjenesten settes i verk 1.mars, en lov som pålegger alle mellom 10 og 18 år obligatorisk deltakelse i NS Ungdomsfylking (NSUF), den norske utgaven av Hitlerjugend. Samme dag som loven trer i kraft, er søstrene Helga og Aasta Stene, begge skolefolk, i kirken på Nesodden. Etter gudstjenesten forteller prestefrua at hun har hatt besøk fra lensmannskontoret som ville ha navnelister på barn i aldersgruppen som var omfattet av den nye loven. Søstrene som allerede er sterkt involvert i motstandsbevegelsen, tar båten til Oslo og kontakter Sigrid Helliesen Lund. Så iverksetter de aksjonen de har tenkt på en stund. Nå er det tid for at foreldre aktivt tar opp kampen for å beskytte sine barn.

Allerede 3.mars er et skriv ferdig utformet: Det innledes med en redegjørelse om truslene om avskjedigelse av lærere, prester og biskoper og fortsetter: Vi foreldre kan verken suspenderes eller avskjediges. Nå er det vår tur til å slå et slag for barna.

Foreldrene i hele landet ble oppfordret til å sende inn følgende tekst med underskrift:

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUF´s ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeid strider mot min samvittighet.

Det var to adressater: Departementet for arbeidstjeneste og idrett, ved Axel Stang, og Kirke- og undervisningsdepartementet, ved Ragnar Skancke. I rettsaken mot Axel Stang fortalte han om alle brevene som kom, og om merarbeidet det førte med seg.

Dagene mellom kirkebesøket 1. mars og utsendelsen 6. mars var intense. Da planen ble lagt frem for Hjemmefronten, møtte aksjonsgruppa uventet motstand, en skepsis som for så vidt var godt ment. Man fryktet at protestene som ble sendt inn under fullt navn, ville føre til arrestasjoner. Hjemmefrontledelsen pekte også på at foreldrene ikke hadde en samlet organisasjon i ryggen, og at oppslutningen derved kunne bli liten. Gruppa ble derfor anbefalt å avblåse hele aksjonen. Det var absolutt ikke aktuelt, for spredningen ut over landet var allerede i gang. Da snudde Hjemmefronten og støttet opp med sitt apparat.

Oppland og Hedmark var første mål for oppbygging av Ungdomstjenesten, så der hastet det aller mest. Et imponerende kvinnenettverk kom i sving. Misjonsforeninger, bridgeklubber, sanitetsforeninger, frisørsalonger, melkebutikker, studenter og skolebarn ble satt i full virksomhet. Kvinner dro fra Oslo med løpesedler gjemt i undertøyet. Hofteholdere, som nesten ingen lenger vet hva er, var spesielt godt egnet til hemmelig papirtransport. En kvinne i Hallingdal rapporterte om strålende sparkeføre gjennom dalen, men hun nevnte ikke årsaken til sparketuren. Den illegale avisen ”Den Norske Kvinne” appellerte: Når alle står samlet, er den enkelte minst. For det var nok knyttet stor spenning og engstelse til mulige represalier.

Den 6. mars setter foreldre over hele landet seg ned og skriver under på protesten. Det fortelles om fulle postkasser i bygd og by, og postkontorene måtte samle brev i sekker og kleskurver. Hvor stort antallet var, er diskutert. Helga Stene mente at det var minst 200 000. Historikeren Terje Halvorsen mener tallene var noe overdrevet for å gjøre suksessen enda større. Uansett var aksjonen svært vellykket, for antallet var altfor høyt til å føre navnelister og deretter iverksette sanksjoner.

Ungdomstjenesten var i sving også etter aksjonen, men presset på barn og familier ble dempet. Skolesjefer ber om at en nå roer ned, og advarer mot ”foreldres vrede”. Til og med Terboven manet til ro. Elevene som etter aksjonen trakk i uniform, var ofte barn av erklærte nazister. Nå hadde foreldres oppmerksomhet virkelig blitt rettet mot skolen, og da lærere senere samme måned ble arrestert og sendt i kuvogner mot nord, sto foreldre og skolebarn langs sporet og heiet. Foreldre tok et klart standpunkt også i den saken. Jeg har kommet over et arkivert brev til myndighetene fra en foreldregruppe i Belland krets vest i Agder som friskt påpekte at de straks ville ha barnas lærer på plass igjen.

Sivilt mot og fellesskap er stikkord som kan oppsummere foreldrenes kamp, og her er det gode forbilder å hente for dagens foreldre.