Den stålgrå karabinkroken klippes på det frosne tauet, som strammes med raske rykk. Øksen slår dypt inn i isen.
Patrik Jagunić står på et platå, halvveis oppe i isveggen på Pollfjellet i Lyngen. Ved siden av står kompisen.
18. mars 2025. Klokken er cirka 17.00, og gradestokken viser minus fire. Det knitrer i goretexjakkene. De siste dagene har det falt mye snø i fjellet, og nå er skredfaren stor.
Ved foten av klatreveggen går moren til Patriks klatrekompis på ski, frem og tilbake. Hun venter på at de to kameratene skal bli ferdige så de kan kjøre tilbake til huset de leier noen mil unna.
Patrik, vennen og moren hans er en del av et turfølge på sju fra Slovenia.
Om vinteren strømmer turister fra hele verden til Lyngsalpan. For skikjørere og toppturentusiaster er dette et mekka.
Men skieldoradoet er også en dødsfelle. På 26 vintre har 24 mennesker mistet livet i disse fjellene.
Dét er grunnen til at Patrik og vennene holder seg unna de høyeste og bratteste toppene i dag.
Han tror de er trygge i isveggen.
Herfra kan de nesten se den svarte leiebilen som står parkert ved inngangen til Pollfjelltunnelen.
Men det er en grunn til at dette veistykket er lagt i tunnel.
For skredfaren er større enn turfølget forstår.
Rundt dem buldrer det.
Fra kontoret sitt på Furuflaten har Frode Hansen utsikt mot fjellet som Patrik og de to andre befinner seg i.
I 36 år har han vært aktiv i Lyngen Røde Kors, og de siste ti har han overvåket det rasfarlige Pollfjellet for veimyndighetene.
Hver dag observerer han snøen og hvordan den endrer seg i Norges kanskje største skredmaskin.
Det er fjellets formasjon som gjør at det produserer så mange skred. Det lagrer snø på baksiden. Når ny snø faller, flytter vinden også de gamle snømassene fremover. Lengre og lengre, til snøen raser over kanten på de bratte stupene.
I bygda ved foten av fjellet fylles lufta med snøpartikler etter et skred. Det er fort gjort å tenke at det er snøvær fra himmelen. Men snøskyen blir liksom liggende stille i lufta, lenge.
Hver gang det går et skred i området skredradaren dekker, får Hansen melding på telefonen.
Det verste skreddøgnet Hansen noen gang har opplevd, er allerede godt i gang. I løpet av 24 timer skal det rase nedover disse fjellsidene minst 15–20 ganger.
Det snør vannrett i det Hansen kjører hjem fra jobb i 16-tiden. Været er uvanlig ufyselig.
Han kjører inn i det sørlige tunnelinnslaget i Pollfjelltunnelen. På nordsiden kommer han ut i Lyngspollen.
I sidesynet ser han noe som setter en støkk i ham. En enslig, liten, svart bil står på parkeringsplassen mellom den gamle og nye veien.
Det er altså folk i området.
Patrik ser opp fjellsiden. En snøsky er på vei i full fart mot dem.
Er det trygt å være her nå, spør han kompisen.
Skredet passerer de to klatrerne på venstre side.
Etter noen minutter går det et nytt skred, på akkurat samme sted. De bestemmer seg for å snu, og rappellere ned. Der samler de sammen utstyret sitt.
Den svarte bilen ser de nede på veien. Men løypa de brukte da de gikk opp er nå dekket av snømassene fra skredet.
Turfølget vurderer at det er lite sannsynlig at det går nytt snøskred på akkurat samme sted. Det tryggeste er å gå mot bilen i skredløpet.
Vennen går først. Deretter moren hans. Så Patrik. De kaver seg over snømassene med klatretau og isøkser på ryggen.
Så buldrer det over dem. Igjen.
Patrik snur seg. Ser opp. En hvit vegg.
Et forhåndsvarsel kommer på telefonen til Fredrik Munkvold Hammer i 17-tiden. Han har vært aktiv i Norsk Folkehjelp siden tenårene.
På grunn av høy skredfare og strømstans i Tromsø blir de frivillige bedt om å gå over beredskapssekken og uniformen, slik at de er klare hvis noe skjer.
Hammer og kona er på besøk hos foreldrene, som fortsatt har strøm. De har akkurat satt seg ved bordet for å spise middag når meldingen kommer.
Et annet sted i Tromsø tusler den svarte og hvite border collien Whisky rundt i leiligheten mens Kristian Midtgård forbereder middag.
De to er akkurat kommet hjem fra jobb.
Whisky pleier å være med Midtgård på kontoret, slik at de raskt kan rykke ut hvis alarmen går. Den fem år gamle hunden er nemlig en av veldig få lavinehunder i området, og Midtgård er sertifisert hundefører.
I bilen ligger bagen klar. Det er også avtalen med arbeidsgiver: Hvis de kalles ut, reiser de. På minutter kan Midtgård og Whisky være på veien.
«Skred. Vær obs. Hjelp».
Patrik roper, og snur seg med ryggen mot snøskredet som dundrer nedover fjellsiden i høy hastighet.
Dette kommer ikke til å gå. Det kommer til å treffe, tenker han.
Han prøver å krølle seg sammen. Krysser hendene foran ansiktet for å beskytte seg selv.
Når den lette snøen pakker ham inn, reiser han seg opp for å få mer luft rundt seg.
Så kommer det en ny runde med snø. Den harde, tunge snøen suger ham bakover.
Som et ark i en kopimaskin som skannes på begge sider. Raskt fram, og raskt tilbake.
Så blir det helt stille.
Patrik føler seg knust.
Men han lever.
Han tenker på døtrene Hana, Lena og Zara. Og på kona Tanja.
«OK, det er slik det er å bli tatt av snøskred», rekker han å tenke.
«Nå har jeg bare 15 minutter igjen å leve.»
Mens Patrik er pakket fast under snøen, har de enorme skredmassene dratt vennen hans med seg ut i det iskalde vannet i fjorden, helt ned til havbunnen.
Med 15 kilo tau og klatreutstyr festet til kroppen, og med skistøvler på beina, kjemper han seg opp mot havoverflaten.
Så svømmer han mot land.
Telefonen er ødelagt. Han må finne folk å varsle.
Han kaver seg over snøskredet. Ser konturene av en vei parallelt med Pollfjelltunnelen.
Løper langs veien, mot den svarte leiebilen som står parkert ved tunnelutslaget.
Han veiver med hendene mot den første bilen som kommer kjørende.
NRK har i arbeidet med denne artikkelen vært i kontakt med vennen via Patrik og gitt ham anledning til å fortelle sin historie. Han har ikke ønsket det på nåværende tidspunkt.
Meldingen om skredet går til politiet klokken 17.13. De slår umiddelbart full alarm:
«Skred over vei, har truffet folk. To personer er tatt.»
Fire patruljer sendes ut, samtidig som beskjeden går videre til Hovedredningssentralen, Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, 110-sentralen og til de frivillige redningsressursene.
For de frivillige organisasjonene kommer alarmen som en felles oppringning på telefonen, et såkalt FORF-anrop noen minutter før klokka 17.30.
Kristian Midtgård i Norske redningshunder bruker en egen ringetone for disse anropene.
Da vet han umiddelbart hva det dreier seg om. Det gjør Whisky også. Han har lært å kjenne igjen lyden, og spretter ivrig opp når han hører den.
For Whisky betyr lyden luftetur, og kanskje også sjansen til å søke.
Whisky forstår ikke hvilken tragedie et vellykket søk kan være.
Fredrik Munkvold Hammer får oppringningen fra Norsk Folkehjelp klokka 17.31, rett etter at anropet har gått ut.
Det er en forhåndsinnspilt melding med kortfattet informasjon om hva som har skjedd. Så får han tre valg: «Kommer», «kommer senere», eller «kommer ikke».
Hammer svarer «kommer».
For Midtgård og Whisky tar kjøreturen fra Tromsø til Lyngen omtrent to timer.
Midtgård begynner å forberede seg mentalt.
Han vet at om de som ligger begravd ikke er funnet når han og Whisky kommer frem, er sannsynligheten liten for at de overlever.
«Ikke slutt å kjempe. Du har så mye du har lyst til å gjøre», sier Patrik til seg selv.
Over ham ser snøen lettere ut. Lysere.
Patrik forsøker forsiktig å bevege seg.
Bom fast.
Prøver å bevege pekefingeren. OK, det går. Deretter langfingeren. Med små bevegelser klarer han å skrape fingrene fri for snø.
Bit for bit. Etter en stund får han hele venstrehånden fri. Han forsøker å grave seg oppover.
Samtidig svirrer tankene.
«Lever kompisen?»
«Har han ringt etter hjelp?»
«Leter noen etter meg?»
Kanskje er det ennå ingen som vet at Patrik er tatt av snøskredet.
«Kjemp, og prøv og redd deg selv», tenker han.
Han fortsetter å grave over hodet sitt. Kanskje er han ikke så langt unna frisk luft?
Snøen fryser til is når han er borti med den kalde hånden.
Walkie talkien!
Den ligger i lommen hans. Han strever med å strekke ut hånden. Klarer å dra ut først den myke delen, så den harde. Forsøker å sette den sammen. Ringer.
Men kompisen svarer ikke.
Ja vel, da kan den heller brukes til å grave med i den harde snøen over hodet.
Centimeter for centimeter. Det virker nytteløst.
Når skredalarmen går, får Frode Hansen i Røde Kors bildet av bilen i Lyngspollen på netthinna.
På minutter er han på vei mot ulykkesstedet. Han er den første fra redningstjenesten som kommer frem, omtrent kvart på seks.
Patrik og moren til kompisen har allerede ligger under skredmassene i en halvtime.
Umiddelbart vurderer Hansen at det ikke er trygt å gå inn i skredet for å søke.
Det neste han tenker er at de må stenge veien og flytte oppmøtestedet lenger unna. Skredfaren er altfor høy til at det er trygt å oppholde seg der de står nå.
De etablerer en «no go»-sone rundt skredområdet. Det eneste de lokale ledemannskapene kan gjør nå, er å søke langs strandkanten.
Kanskje er de savnede skylt ut i sjøen med skredmassene. Kanskje har de svømt i land på andre siden og søkt ly.
Kommunen setter krisestab.
Deres oppgave er å bistå politiet med det de måtte trenge.
De mobiliserer Sanitetsforeningen, som ordner mat til redningsfolkene.
De sørger for at lokalt brannvesen hjelper med å holde veien stengt.
De oppretter kriseteam som kan ivareta de berørte og vennene deres.
Og de forbereder seg til å ta imot redningsfolk som trenger et sted å sove. Det kryr av turister i Lyngen på denne tiden, og overnattingsstedene har sprengt kapasitet.
For sikkerhets skyld rer kommunedirektør Frode Karlsen opp tre sengeplasser hjemme hos seg selv.
Patrik har allerede ligget i snøskredet i over to timer, mye lenger enn det burde være mulig å overleve.
Patrik har en telefon liggende i den venstre brystlommen, under goretexjakken og fleecejakken. Men høyrehånden er fanget.
Han innser at han må fjerne snøen rundt for å få den løs. Men når han skyver snøen mot seg, blir det trangere. Og mer klaustrofobisk.
Patrik forsøker flere ordrer for å få telefonen til å ringe etter hjelp fra innerlomma.
– Alexa, ring.
– Gemini, ring.
– Siri, ring.
Han har ikke iPhone, men han er desperat.
Telefonen reagerer ikke.
Han begynner å spise snøen.
Det er en dårlig idé. For kroppstemperaturen synker nå raskere.
Mannskapene har gått langs strandkanten i flere timer. Frem og tilbake, i håp om at de plutselig skal finne noe.
Klubbhuset på Lyngspollen er etablert som kommandoplass for redningsaksjonen. Her er politi, helsetjeneste, redningsfolk og andre frivillige samlet.
De hører fjellet buldre. Minst fem ganger går det skred i fjellet mens de søker.
Været forverrer seg. De mister nesten all sikt.
Søkene virker nytteløse. Selv med kraftige hodelykter er det vanskelig å se mer enn hånda foran seg.
I 21-tida trekker de inn. Korpsleder for Lyngen Røde Kors, Daniel Larsen, ser at det de har opplevd preger dem.
De får en pause.
Kystvaktskipet KV «Hopen» og to redningsskøyter er på plass, og tar over søkene i vannet.
Telefonen! Patrik endrer taktikk. Han forsøker å klemme snøen sammen for å få løs høyrehånden.
Hodet begynner å bli tungt, han kjenner seg søvnig. Men han vet at om han sovner, vil han aldri våkne igjen.
Der!
Etter 50 forsøk får han til å feste øverste del av fleecejakken i munnen. Han glir ned glidelåsen.
Griper rundt telefonen, tar av seg de iskalde hanskene. Den funker!
Han søker frem nummeret til en i reisefølget. Summetone.
– Er du i vannet, spør vennen forskrekket.
– Nei. Jeg lever! Kom igjen, vær så snill, prøv å hjelp meg.
Stemningen har endret seg blant redningsfolkene på klubbhuset.
De begynner å innstille seg på at dette vil ta tid, at de må tenke langsiktig. Alle som er her vet at de jobber mot tiden.
Fredrik Munkvold Hammer har akkurat fått seg en matbit.
Så hører han det.
Noen har ringt. Fra skredet!
Han tror først det er snakk om sivile som har forvillet seg inn i området.
Han kan nesten ikke tro det når han skjønner at anropet kommer fra under snøen, fra Patrik.
Umiddelbart tennes et håp hos ham: Shit, kan dette gå?
Det neste som slår ham er hvor ekstremt eksponert Patrik er for nye skred der han ligger.
En ny type alvor legger seg over rommet.
For Frode Hansen tar det noen sekunder å ta meldingen inn over seg.
Så er hodet stilt inn på riktig kanal: Hva er mulig nå?
Han tenker at det er uaktuelt å gå inn i skredet etter veien. Det innebærer å gå gjennom flere skredløp.
Til nå har vurderingen vært krystallklar: Det er ikke mulig å ta seg inn i skredområdet.
Men de vet at det ligger en mann begravet i skredmassene, som har vært i stand til å ringe ut. Og de vet at han har ligget der i mer enn fem timer allerede.
«Kom igjen, du er tøff.»
At Patrik lever, har spredt seg over landegrensene. Det tikker inn støttemeldinger på telefonen.
Det begynner å gå opp for Patrik at han kanskje kan overleve.
Om de finner ham.
Hvis de leter etter ham?
Er risikoen for stor?
Telefonen fra Patrik er en «game changer».
Politibetjent Stig Rasmussen har egentlig fri, men er kalt inn for å avløse innsatslederen som har vært på jobb siden tidlig på dagen.
Samtidig som livstegnet kommer fra skredet, er han i ferd med å overta ledelsen for operasjonen.
Rasmussen tar inn over seg at det ligger et levende menneske inne i skredet.
Jo mer tid som går, jo mer snø legger seg i fjellet. Og jo verre blir skredfaren.
Nå må de plutselig handle raskt.
Kan de gå inn med mannskap på en trygg nok måte for å redde Patrik ut av snømassene?
Det er bare 15 minutter siden det sist ble registrert et skred.
Rasmussen tar beslutningen raskt. De kan ikke bare sitte der. De må gjøre et forsøk. Som politibetjent har han plikt til å handle når liv står på spill, også når det innebærer å yte en viss risiko selv.
Hvis de frivillige føler seg utrygge, må de si fra. Da vil politiet forsøke alene.
Tiden jobber mot dem, men operasjonen krever også planlegging.
De må redusere risikoen og eventuelle konsekvenser så mye som mulig.
Da er redningshunden Whisky god å ha.
Han og hundefører Kristian Midtgård skal gå med båt mot skredområdet, og hvis Whisky får ferten av noe, går de i land. Fredrik Munkvold Hammer i Norsk Folkehjelp skal også være med. Han har recco-utstyr, som også kan være nyttig.
Mens trioen søker, skal Frode Hansen og Daniel Larsen fra Røde Kors posisjonere seg i den andre lettbåten, 50 meter fra land.
Derfra kan de styre innsatsen og kontrollere sikkerheten. Hansen er utnevnt til fagleder skred, og leder operasjonen på bakken.
Hvis Hammer, Midtgård og Whisky gjør funn, går også de inn for å hjelpe til med å grave.
Noen hundre meter fra land, lyser KV «Hopen» opp hele fjellsiden med sterke lyskastere.
Hansen og Larsen i Røde Kors står i styrehuset og vurderer terrenget.
Nå blir observasjonene Frode Hansen i Røde Kors har gjort gjennom dagen viktige.
Han har sett at det som raser ned fra Pollfjellet er myke flak, altså nysnø. Det er ikke de store, tunge, kompakte lagene som aker nedover fjellsiden. Dermed kan de også være ganske sikre på at skredene vil følge de naturlige skredbanene i fjellet.
Larsen, som har fisket under fjellet hele livet, ser et mulig landingsområde for redningsfolkene. Mellom de to skredløpene er det vegetasjon. Det betyr at det ikke pleier å gå skred her. Det er brukbart trygt.
KV «Hopen» skal fungere som skredvakt for redningsfolkene. Mannskaper står på broen og observerer. De har delt den opplyste fjellsida i seksjoner, som de har ansvar for å følge med på.
Ved det minste tegn til bevegelse, skal de trykke på hornet for å varsle dem som søker i skredmassene.
I omtrent 20 minutter har Larsen og Hansen stått om bord på skipet. Nå ser de at det er i ferd med å bli stille. Været åpner seg opp. Fjellet foran dem blir tydeligere.
Dette kan være Patriks eneste mulighet. De må sette i gang.
De har avklart risikobildet. Det er et værvindu, skredsyklusen har stoppet opp og skredvakten gir dem sikt.
Alle vet hva de skal gjøre. For hvert trinn i planen de tar, stanser de opp og vurderer om neste trinn fortsatt er trygt nok.
Redningsfolkene fordeler seg i de to lettbåtene fra KV «Hopen».
Den lille båten med to menn og en border collie er på vei inn mot land, når de brått blir avbrutt.
Redningshelikopteret er på plass, og vil gjøre et sveip over området.
Det gir ingen resultater.
Midtgård, Whisky og Hammer venter.
Fra kommandoplassen på klubbhuset skjærer innsatsleder Rasmussen igjennom. Mannskaper står klare. Dette er Patriks beste sjanse for å overleve.
Så ber Hansen om radiotaushet. Neste melding skal enten være varsel om at det går skred, eller at redningsfolkene har gjort funn.
Kona Tanja sender melding til Patrik.
«Hold ut! Vi trenger deg. Vi vil se deg igjen.»
Men han vil ikke åpne den ennå. Dette må ikke være slutten. Han skal fortsette å kjempe. Nå vet folk hvor han er, og han vil bli reddet, sier han til seg selv.
Samtidig kjenner han at snøen presser seg tettere rundt ham.
Det er som om den knuser ham sakte. Han har problemer med å puste.
Whisky legger seg ned på ripa foran i båten, med tydelig interesse i retning av vannlinja mot fjellet.
Det kan være et tegn på at han har fått ferten av noe. Signalene den årvåkne hunden fanger opp kommer ned fra fjellet mot vannet, tror Midtgård.
Han lukter at det er noen der inne.
Samtidig tror Hammer at han får utslag på recco-søkeren.
De går i land.
Det er fysisk krevende å bevege seg i skredet.
Først finner de en sekk. Den tilhører trolig Patriks kompis. Innholdet ligger strødd utover snøen.
Midtgård og Whisky går ned mot strandkanten, når hunden plutselig reagerer.
Han har fått signalet han trenger med vinden.
Plutselig ringer telefonen til Patrik. Nummeret er ukjent, men det står Tromsø som stedsnavn under sifrene.
Klokken har passert midnatt, og det er politibetjent Benedikte Grini som ringer fra nattevakt på operasjonssentralen.
Redningsfolkene er på stedet og trenger hjelp med å lokalisere Patrik.
Først ringer det lenge. Ingen svarer.
Det er nesten to timer siden Patrik selv ringte ut fra skredet, og situasjonen er kritisk.
Hun er forberedt på at han ikke kommer til å ta den, tenker at hun må prøve flere ganger.
Kanskje lever han ikke lenger.
Men så brytes den monotone ringelyden av et «hei».
– Patrik, er det deg?
– Ja!
I andre enden av anropet får Patrik vite at noen er på vei til å redde ham.
Patrik har lite luft og pust igjen. Og han er nedkjølt.
Men telefonsamtalen gir kraft. Grini ber ham om å rope etter hjelp.
Og han roper. Og så blir det stille. Patrik må spare på kreftene.
Flere ganger ber Grini ham om å ta pauser: Han må verken rope eller prate med henne. Bare spare på oksygen for å overleve.
Minuttene går sakte.
Patrik samler krefter. Roper på nytt så høyt han kan under snøen.
Stillhet.
Midtgård ser at Whisky er på jobb. Han lukter seg sørover, omtrent 70 meter, og hopper opp i en skredmasse. Det går ikke lang tid før han begynner å grave.
«Markering», roper Midtgård, og løper bort.
Hammer kommer etter.
Fra kommandoplass i klubbhuset lytter Rasmussen på sambandet og følger redningsfolkenes bevegelser i et trackingsystem.
Når de får inn ny info, plotter de det i systemet for å hele tiden ha et så godt overblikk som mulig.
Rommet er fylt av en spenning.
Ingen her ser hva som skjer inne i søkeområdet. De kan bare følge redningsfolkene som prikker på et kart.
På sambandet hører de på talemåten og pusten til redningsfolkene at det skjer ting.
Rasmussen danner seg inntrykk av det om foregår. Basert på overblikket han får herfra skal han beslutte om det er mulig å fortsette, eller om de må justere planen.
Mens Whisky graver, sonderer Midtgård og Hammer området.
De stikker ned i snøen med søkestaver.
En gang.
To ganger.
Tre ganger.
Så hører Patrik det.
Det knaser i snøen. Noen går over ham og stikker i snøen med søkestang.
Og plutselig: lyset. Han ser lyset fra hodelykter!
Han har ligget i en klaustrofobisk trang lomme i syv timer. Patrik kjenner på ekte glede.
Snøen han har brukt timevis på å dytte bort kollapser i ansiktet hans.
Han er kald, men å vite at han nå er reddet gjør han varmere.
På telefonen hører Grini at ropene til Patrik har endret seg. Han roper ikke lenger «hjelp», han roper «ja!», Stemmen er fylt med håp.
«Funn», melder Midtgård, og fjerner Whisky.
Han og Hammer begynner å grave, samtidig som Hansen og Larsen setter kurs mot land.
De hopper av båten, løper til funnstedet.
Dette er de drilla på. De trenger ikke avklare noe, de bare graver.
Søketangen står fast i snøen så de ikke skal miste av syne hvor Patrik ligger.
Snøen er dyp og kompakt. De kaller på forsterkninger fra KV «Hopen» for å få hjelp med å grave. Nå gjelder det å bli ferdig og komme seg bort herfra.
For redningsfolkene i aksjon står tiden stille. De fokuserer bare på jobben.
Redningsarbeiderne hører Patrik rope fra under snømassene.
– Vær så snill, grav fram brystet mitt så jeg kan puste, roper han opp fra hullet.
Nå vet de at han er ved bevissthet.
Når luftveiene og brystkassen er fri, begynner Midtgård å samle sammen utstyr og kaller på Whisky, mens de andre fortsetter å grave.
Hammer har fått førstehjelpsansvar. Han bruker noen få sekunder på en sjekk, men de har bestemt at all pasientbehandling må vente til de er trygt ute av skredet.
Utrolig nok virker Patrik i fin form. Han er nedkjølt og litt forslått, men han har ingen traumeskader som vanligvis forbindes med skredulykker.
Endelig er han frigjort fra snømassene. Han bæres ut av skredet av fire redningsfolk, men vil gå ned til båten selv.
Derfra fraktes han til ambulansen som står på land, og videre til helikopteret som skal ta ham til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.
Mens ambulansehelikopteret tar av fra Lyngspollen, går det opp for de frivillige og profesjonelle redningsfolkene hva de har vært med på.
Dette kommer til å gå bra for Patrik, og redningsfolkene er trygt ute av skredområdet.
Det føles stort.
Men selv om Patrik er reddet, er det fortsatt en som er savnet. Og henne har de ingen livstegn fra.
Politiet og redningstjenesten gjør en vanskelig vurdering. Er det mulig å sette i gang nye søk etter kvinnen inne i skredområdet, uten for høy risiko?
For innsatsleder Rasmussen er det viktig å vite at de har gjort alt de kan.
De forsøker å gjenta prosessen de nettopp har lyktes med. Steg for steg.
Men ute på KV «Hopen» må de ta den tøffe beslutningen.
Det går ikke.
Risikoen er for stor. De har ingen sporing fra telefon, ingen markering fra hund eller recco å gå etter.
Og nå faller snøen tett og tungt igjen. Det betyr at den pakker seg i fjellsiden over søksområdet.
De ser snøskyen som ligger i lufta og hører rumlingen fra fjellet. Det er begynt å gå skred fra fjellet igjen.
Ett døgn etter at skredet tok Patrik, kompisen og moren hans, avsluttes redningsaksjonen. Nå går politiet over til å søke etter en antatt omkommet kvinne.
Det betyr at spillereglene endres. Nå må risikoen forbundet med søk være enda lavere for at den skal kunne aksepteres.
Operasjonen må planlegges nøye, og de må vente på mer stabilt vær.
I elleve dager er det stille rundt skredområdet i Pollfjellet.
Etter at Patrik forlot Lyngspollen i helikopteret brukte Frode Hansen i Røde Kors et øyeblikk på å være rørt og stolt før det tunge alvoret slo inn over ham igjen.
Og det er det som har sittet i kroppen siden.
Hansen føler et ansvar overfor de etterlatte, et ansvar for å få kvinnen hjem.
Det preger både ham og kollega Larsen. Hver dag kjører de forbi skredet. De stanser. Kikker. Det kommer et mildvær som fører til at mye snø tiner.
Ser de noe de ikke så sist?
Mandag 31. mars blir den savnede kvinnen funnet omkommet. Lyngen Røde Kors bistår med planlegging, forberedelser, utgraving og uthenting. Det føles godt å ha vært med på å sette strek.
For de to Røde Kors-kollegene er det viktig å vite at de gjorde det de kunne, og at vurderingene står seg i ettertid.
Hvorfor gikk de ikke inn i skredet tidligere?
Hvorfor brukte de så lang tid etter telefonen fra Patrik?
Hvorfor gikk de inn i det hele tatt når risikoen var så stor?
De føler at de kan besvare og begrunne alle disse spørsmålene.
– Vi må kunne dra hjem til ungene, se dem i øynene og vite at vi var trygge i vurderingene vi gjorde. Hvis ikke får vi søvnløse netter, sier Hansen.
I denne operasjonen har de beveget seg helt i ytterkantene av marginene. Men de har fortsatt vært innenfor.
«Pappa! Pappa!»
De tre døtrene løper og kaster seg rundt Patrik på flyplassen i Ljubljana i Slovenia.
En lodden svart og hvit hundebamse med navnet Whisky er også en del av velkomstkomiteen. Det er en gave og et minne om hunden som reddet ham.
Men den blir også en påminnelse om det som gikk galt.
Bare seks av sju er med på hjemreisen fire dager etter skredet.
Patrik bruker begrepet uflaks om at de ble tatt av snøskred. Hadde han bare stanset opp og svart telefonen som ringte like før skredet gikk, hadde de vært i ly for klatreveggen.
Flaks er ordet han bruker om at han overlevde.
Han er for alltid takknemlig overfor dem som reddet ham. Det er også de tre døtrene og kona Tanja.
– Jeg forteller historien for å vise hvor viktige redningsfolkene er. Og for å rose de vakre menneskene på sykehuset som tok vare på meg.
Hva tenker redningsfolkene etter en sånn operasjon?
Det kunne vært to mennesker som døde, to familier som sørget.
De har lyktes med å halvere det tragiske utfallet.
Det motiverer de frivillige. Du møter ikke opp forgjeves, det går an å berge liv. Kanskje skjer det ikke i neste operasjon, eller i den etter der. Men det er mulig.
Og samarbeidet fungerer. Redningstjenesten er et velsmurt maskineri hvor alle, fra de profesjonelle aktørene i politiet, helsetjenesten og kommunen, til de frivillige og lokalsamfunnet, trengs. De kler seg i ulik uniform, men de er ett lag.
Denne operasjonen er ekstraordinær. Men det er også en ulykke på lik linje med andre ulykker hvor folk skader seg eller omkommer, tenker Rasmussen i politiet.
– For de etterlatte er det verdens største tragedie, livets største nedtur, som har skjedd.
Men Patriks utrolige historie må ikke føre til at redningsfolk tar unødig stor risiko, tenker Frode Hansen. Egen sikkerhet må fortsatt komme først.
Patrik hadde en kroppstemperatur på 32,7 grader da han ble lagt inn på sykehuset. Og brudd i ribbeinene.
Han har likevel ikke fått skrekken.
– Hvis jeg sier at jeg ikke skal gå på ski igjen, eller drive med sport knyttet til snø, så vet jeg at jeg lyver.
English (US)