Min proamerikanisme utfordres under Trump. Men bare trumpister vil kunne kalle meg antiamerikansk.

Å kritisere Donald Trumps uanstendighet er både riktig og nødvendig, og det innebærer ikke antiamerikanisme, skriver Jan Arild Snoen i sitt svar til Asle Toje. Foto: Nathan Howard, Reuters/NTB

Den liberale høyresiden har en annen visjon for USA enn Trump og Toje. Det gjør oss ikke til antiamerikanere.

Utenrikspolitisk forsker Asle Toje beklager seg i en kronikk i Aftenposten 16. april over at den liberale høyresiden angivelig er blitt antiamerikansk, attpåtil at den sterkeste antiamerikanismen er å finne der. Grunnen skal være at USA nå bryter med «norske utenrikspolitiske dogmer».

Toje er selv nærmere kjernen i saken når han skriver: «Under Trump er antiamerikanismen blitt et tegn på anstendighet.» Nei, å kritisere Donald Trumps uanstendighet er både riktig og nødvendig, og det innebærer ikke antiamerikanisme.

Trump-administrasjonen har beveget landet langt bort fra det USA vi er blitt vant til etter andre verdenskrig, både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk. Toje fremstår i det store og hele som en tilhenger av denne endringen, i hvert fall den utenrikspolitiske kursen gjennom America First-politikken, mens de aller fleste i Norge ser negativt på dette. Det Toje beklager seg over, er altså på sett og vis at nordmenn er anti-Toje.

Ingen kritikk av Trump

Det er påfallende at det ikke finnes snev av kritikk av Trump i kronikken. Når Trump truer allierte som Danmark og Canada med å overta deres territorium, når han legger skylden på Ukraina-krigen på president Volodymyr Zelenskyj, truer med å stoppe all hjelp og vil påtvinge landet en kolonialistisk mineralavtale, er det gode grunner til å endre syn på USA som troverdig alliansepartner. Men ikke for Toje.

Når Trump setter selve den amerikanske rettsstaten i spill, ønsker å samle mer og mer makt i presidentembetet, leker med tanken om en tredje periode og går løs på uavhengigheten til universitetene, pressen og advokatfirmaer, for å nevne noe, er det naturlig at europeerne begynner å bekymre seg for om det nødvendige verdifellesskapet med vår viktigste sikkerhetsgarantist er til stede. Men ikke for Toje.

Når vi er opptatt av at Trump forsøkte å begå statskupp 6. januar 2021, mener Toje at dette for europeerne er et «lånt traume». Men vi er opptatt av det amerikanske demokratiet fordi vi tror at det er viktig for oss.

Gjorde narr av advarsler

Avgrunnen mellom Trump og Europa er særlig tydelig i tolkningen av Ukraina-krigen. Derfor er det interessant å se hvor Toje har plassert seg her. Samme dag som Russland okkuperte Krym i februar 2014, hadde Toje en kronikk på trykk i Dagens Næringsliv med tittelen «Pålitelige Putin», der han understreket at «tydelige utenrikspolitiske målsetninger gjør Russland til en forutsigbar nabo». Men han forutså ikke angrepet samme dag.

Det ble ikke bedre i 2022. Den 19. februar, også i sin DN-spalte, gjorde Toje narr av Joe Bidens advarsler om et nært forstående storskalaangrep på Ukraina. Fem dager senere kom invasjonen.

I 2014 skrev Toje: «Russland er den ledende eksponenten for en utenrikspolitikk som er grunnet i nasjonale interesser innenfor rammen av et internasjonalt system hvor staters rett til ikke-innblanding anses som hellig.» Ikke helligere enn at Russland okkuperte deler av et naboland samme dag. Men «realister» som Toje ser deler av Øst-Europa som en del av Russlands interessesfære, enten de vil eller ikke, og da gis det vel unntak for denne helligheten.

Derfor kunne Toje i 2022 skrive om Russlands legitime interesser i Ukraina og at «en liberal president med lav oppslutning og valgnederlag i sikte er i ferd med å snakke Nato inn i en krig med Russland om et land som ikke er medlem i alliansen. Jeg sier ikke at Ukrainas sak er svak. Jeg sier bare at deres sak ikke er vår sak». I Aftenposten-kronikken skriver han om «et Russland som nok mener vi er en av hovedsponsorene av en stedfortrederkrig rettet mot dem». Hva mener egentlig Toje selv om dette?

Siden invasjonen i 2022 har Toje med jevne mellomrom spådd Ukrainas nederlag i krigen, gjerne hos sitt mikrofonstativ Wolfgang Wee.

Antiamerikanisme fra høyre og venstre

Antiamerikanske holdninger var tidlig i landets historie mest utbredt blant europeiske konservative, noe jeg skrev om i min bok «Europa uten USA. Antiamerikanismen og dens følger» fra 2023. Men etter andre verdenskrig ble den hovedsakelig et venstresidefenomen. Den handlet blant annet om en påstått amerikansk imperialisme.

Det ironiske er at mye av den gamle venstrekritikken deles av Trump. Han vil at USA skal spille en langt mer passiv rolle i verden, og selverklærte «realister» som Toje er enig. Der de skiller seg fra venstresiden, er at de to mener at dette også betyr å oppgi ambisjoner om å utbre demokrati og menneskerettigheter, inkludert for kvinner og seksuelle minoriteter. Toje ser dette som en typisk norsk ambisjon, som han kaller vårt «neoimperalistiske prosjekt». Men det har også langt på vei vært en amerikansk ambisjon, før Trump.

USA har langt fra vært konsekvent i disse ambisjonene, og snevrere egeninteresser har ofte stått i veien, men målsettingen om å påvirke verden i positiv retning har vært et forsonende trekk også for den moderate venstresiden. Den liberale verdensorden, også kjent som Pax Americana, som USA bygde etter andre verdenskrig, har tjent oss vel og påvirket mange nordmenns syn på USA. Om USA var et imperium, var det stort sett et invitert imperium, med historiker Geir Lundestads minneverdige ord.

Toje har derfor rett i at Trump utfordrer et norsk «utenrikspolitisk dogme». Vi deler disse ambisjonene, dette «dogmet» med amerikanske administrasjoner før Trump. I motsetning til Toje mener de fleste nordmenn at Ukrainas sak faktisk er vår sak.

Blir USA varig trumpifisert?

Kritiske holdninger til aspekter ved USA og deler av amerikansk politikk er ikke antiamerikanisme. Vi kan kritisere mye av det USA gjør, uten at vi kritiserer det USA er. Men dersom vi ser USA mer grunnleggende negativt, preget av en mistillit som i sin mest radikale form tilskriver det meste av det som er galt i verden til USA, vil det fortjene denne betegnelsen.

Det er selvsagt sammenheng mellom er og gjør, og når amerikanerne for andre gang har valgt en president de fleste europeere absolutt ikke liker, påvirker det hvordan vi ser USA mer generelt. Det er ikke noe nytt at antiantiamerikanske holdninger i Europa svinger avhengig av om presidenten er republikaner eller demokrati. Men poenget er at de svinger.

Jeg ble, i motsetning til mange andre nordmenn, sterkt proamerikansk under president Ronald Reagan, og jeg fortsatte å være det under president George W. Bush. Min proamerikanisme utfordres under Trump, men bare trumpister vil kunne kalle meg antiamerikansk.

Antitrumpismen blant liberalkonservative i Europa vil bare utvikle seg til en varig antiamerikanisme dersom trumpismen oppnår varig dominans i USA, slik at den representerer det USA er. Så lenge det amerikanske demokratiet består, håper og tror jeg at faren for det er liten.

Vi må nærmere Europa

Toje har rett i at vi er sikkerhetspolitisk avhengige av USA. Det vet alle norske politikere, og derfor vil de arbeide for å forhindre en rask frakobling. Han har også rett i at vi må styrke forsvaret. Det er det også bred enighet om, og det skjer.

På lengre sikt må Norge og Europa bli mindre avhengige av USA. Om dette er Trump, Toje og jeg enige. Det er selvsagt også Michael Tetzschner, som svarte Toje 22. april. Dersom USAs sikkerhetsgarantier under Trump fremstår mindre troverdige, og det gjør de, vil denne prosessen måtte gå fortere.

Det er altså opplagt at vår sikkerhetspolitiske tilknytning vil dreie mot Europa, men det er ikke opplagt at dette samarbeidet må skje innenfor rammene av et EU-medlemskap. Det er Storbritannia et bevis på.

Elitene vil «påtvinge oss et EU-medlemskap de færreste ønsker», i Tojes alternative univers. Vi andre ser at ledelsen i Høyre og Arbeiderpartiet ikke våger å ta noe lederskap i dette spørsmålet, og isteden venter på at opinionen skal snu av seg selv, slik at de kan dilte etter. Det er dessuten bred enighet om at Norge ikke kan bli medlem av EU uten en folkeavstemning, altså ikke gjennom elitenes «kupp».

Verden trenger et demokratisk og gjerne liberalkonservativt USA som har en bredere definisjon av sine interesser enn det Trump og Toje har, og er villig til å bidra til langsiktig bygging av de globale institusjonene og avtalene som Trump nå river i stykker.

Dersom USA etter hvert skulle kaste av seg Trumps politikk, vil den liberale høyresidens antitrumpisme ikke en gang av vrangvillige observatører som Toje kunne forveksles med antiamerikanisme.

Vi har en annen visjon for USA enn Trump og Toje. Det gjør oss ikke til antiamerikanere.