Millenniumsopprøret

Unge enslige må velge mellom smør og brød, mens politikerne lurer på hvorfor ikke flere unge får barn.

Det koster å leve alene. Hilde Nagell oppmuntrer til singelopprør i sin kronikk, mens Andreas Farberg svarer at par med barn må komme først. Selvfølgelig skal barnefamilier prioriteres. Men skal ikke vi som ikke har møtt noen å dele lån med også kunne leve noenlunde gode liv?

Det er ikke lett å forlate et forhold i en kultur som forutsetter parøkonomi. Selv har jeg gjort det, takket være foreldre som dekket flyttebil.

Opprørstankene hos mange unge enslige er ikke ubegrunnede.

«Studer eller svi», ble min generasjon fortalt. Vi som skolerte oss på statens befaling. For mange millennials ulmer et generasjonsopprør på overtid. Vi er generasjonen født mellom 1981 og 1996, altså 27–43 år. Dagens fruktbare og ferdigstuderte.

Vi ble forespeilet at hvis vi ofret barndom for skole, kom oss på universitetet, tok fornuftig utdanning og landet fast jobb, ville alt bli bra. Vi ville kunne etablere oss med en økonomisk trygghet som forsvarte studieårene under fattigdomsgrensa.

Men den gang ei.

Etter seks år på universitetet, tre grader og fire års relevant arbeidserfaring, fikk jeg jobb som naturvitenskapelig forsker i staten. Lønn kr 525.000. Det ga en månedlig utbetaling på kr 29.000.

Utgiftene?

Boliglån med beste rente og lengste nedbetalingstid på en 38 m² leilighet et stykke utenfor Trondheim kr 12500. Felleskostnader, kommunale avgifter og strøm kr 5500. Busskort kr 900. Fagforening kr 500. Produkter for stressutløst kronisk sykdom kr 2500. Studielån, med utenlandsår, men også realfagssletting kr 3600.

Da gjenstår kr 3000 til mat og drikke, forsikring, tannlege, pensjonssparing, klær, helse og husholdning.

Jeg forventer verken frisør eller ferie. Men hva gjør det med unge enslige å ikke kunne reise på besøk til folk eller bli med ut for å møtes, for ikke å si date?

Slik er det for altfor mange i generasjonen som entret arbeidslivet under en av historiens heftigste finanskriser. Dernest traff pandemien akkurat i det samfunnet skulle ta imot generasjonens yngste.

Noen vil si at det ikke er meningen at vi skal kunne etablere oss de første årene etter studiene. Nei vel. Men det er da vi kan bære barn, noe det mases så inn i h. om at vi må.

Du må ikke bo i by. Nei vel. Hvis vi har høyere utdanning, er det altså for dyrt å bo der det finnes relevant jobb.

Du må ikke studere. Nei vel. Likevel ligger lufta tung på lesesalene etter alle som trodde de måtte. Du må ikke jobbe i staten. Nei vel. Skal Norge drives på dugnad, eller skal nasjonen legges ned? Forplantningspolitikere som Solberg, Vedum og Toppe trenger jo at vi er en nasjon vi med.

Her står vi, generasjon superskolert. Alltid beleste. Blakke og frustrerte.

En bank bare lo da jeg ba om boliglån. Selv med fagforeningsrente, null merknader og egenkapital etter samboerskap og boligsalg. For lav lønn og stort studielån, sa de. Det gjør det ikke lettere å leve alene.

Under vårens akademikerstreik var et av hovedkravene at det må lønne seg med høyere utdanning.

Selv begynte jeg i fast jobb som 24-åring, og synes ikke pensjonsutsiktene ser særlig lyse ut. På nyåret så jeg etter ekstrajobb. Det ble det ikke noe av, for snart lå jeg sykmeldt med utbrenthet. Dermed fordufter feriepengene, bufferen som får hamsterhjulet til å gå rundt.

Ah, unge som klager over hvilken råtten verden de arver. Nei, jeg er takknemlig. Valgene var mine, privilegiene utallige og jobb og leilighet er drømmen min nå. Men jeg nekter å la meg lure til å tro at de økonomiske omstendighetene er utelukkende selvforskyldte. For vi er mange som står i samme situasjon. Og jeg nekter å føde barn jeg ikke kan brødfø.

Løsninger?

Tør å ta debatten rundt høyere utdanning, privatøkonomi og familieliv. Demp mastergradsmisjoneringen overfor unge som verken har lyst eller råd til å studere. Bruk ressursene på yrkesfag og arbeidsgivere som tilbyr utdanning i jobb.

Arbeidsminister Tonje Brenna sa for få dager siden at «det er en viktig investering at flere tar høyere utdanning». Frys i så fall renta på studielånet. La nedbetalingsgraden reflektere lønna, som i Storbritannia. Utvid tiltakssonen for sletting av studiegjeld i distriktene, som i dag bare gjelder litt av Nord-Norge. Begrens løsningene til én grads gjeld for å signalisere at én grad burde holde for levedyktig lønn.

Og boligmarkedet? Boligspekulasjon er et sted å starte.

Replikkforfatter og økonom Farberg skal vite at jeg «kutter øl på byen» med glede. Men knapphetsfølelsen som hvisker at jeg aldri får råd til barn om jeg så skulle ønske, er sårere. Spesielt når den akkompagneres av en som syrlig bemerker hvordan hans barn må forsørge de som forblir barnløse.

Vi var godtroende, vi millennials. Generasjon utbrent. Vi som la sjela vår i alt som aldri ble noe av. Maktesløse kjøpte vi luftslottet hvor samfunnet sa vi kunne bo. Men vi slapp å «svi». Vi brant heller ut.

Det er på tide med et opprør!