Mer enn bare trist

2 weeks ago 19

SmartNSM - Automatic

Jakob Ingebrigtsen i tingretten i Sandnes. Rettssaken fortsetter i fire nye uker etter påske.

KOMMENTAR: I tre uker har hele Norge mesket seg med de indre forholdene i Ingebrigtsen-familien. Det har vært nyttig.

Publisert: 15.04.2025 19:10 | Oppdatert: 15.04.2025 19:24

Det startet med Jakob Ingebrigtsens historie. Verdens beste løper beskrev et skrekkregime.

Deretter var det søsterens tur.

Begge er fornærmet i en straffesak der faren Gjert Ingebrigtsen står tiltalt for mishandling i nære relasjoner.

I den andre uken gikk flere dager med til trenerpappaens forklaring. Han nekter all straffskyld og fremførte en versjon som rimer dårlig med det de to barna forteller.

– Det er jo et ekstremt sammensatt bilde. Men treneren var ikke nødvendigvis en grei mann, sa han om sin egen rolle og innrømmet samtidig at trenerrollen var blitt altoverskyggende.

Eldstebror Kristoffer Ingebrigtsen utenfor rettssalen i Sandnes.

Deretter dukket flere av sønnene opp. Eldstemann Kristoffer, som fortalte at han møtte opp med balltre etter den mye omtalte «håndkle-episoden». Så Filip og deretter den eldste av løperstjernene, Henrik.

Det er blitt avspilt hemmelige lydopptak og det er blitt vist klipp fra den avpubliserte NRK-serien «Team Ingebrigtsen».

Innimellom har de to løperne som Gjert Ingebrigtsen fortsatt samarbeider med, Narve Gilje Nordås og Per Svela, svart på spørsmål.

Pendelen har gått frem og tilbake, alt etter hvem som har tatt plass i vitneboksen.

Én historie har beskrevet en familiefar som har ofret alt for å bidra til at barna skulle få realisere sine drømmer. Svar på spørsmål fra Gjert Ingebrigtsen-advokat John Christian Elden har bidratt til at en kan nikke anerkjennende med på den versjonen.

Før den er blitt forsøkt stukket hull på av Mette Yvonne Larsen (bistandsadvokat for barna), som med sine konfronterende spørsmål har bidratt til å så tvil.

Advokat Mette Yvonne Larsen og Henrik Ingebrigtsen på vei ut av rettssalen i Sandnes.

Og motsatt vei, når fortellingen i vitneboksen har støttet opp om versjonen til de fornærmede.

Stemningen har vært som på en fotballkamp, vekslet frem og tilbake.

Til slutt ender det med et spørsmål om troverdighet.

Har Gjert Ingebrigtsen vært en streng trenerpappa, og bare det? Eller har han også vært en voldsmann?

Før dommen faller, skal vi gjennom fire nye uker med det mange nok ser på som et mediesirkus. Nye vitner står på lista, blant annet mor Tone Ingebrigtsen. Det er knyttet aller størst spenning til hva hun eventuelt vil si.

Leserne og TV-seerne sluker stoffet fra rettssalen, der personlige historier og uhyggelige hendelser brettes ut.

Narve Gilje Nordås under dag ni av rettssaken. Til høyre Tone Ingebrigtsen.

Landets mest kjente idrettsfamilie rives i fillebiter for åpen scene.

Men er det bare trist?

Nei, det er så mye mer enn det.

Flere momenter i saken har samfunnet stor verdi av å få belyst og diskutert.

Det ene er det åpenbare: Vold i nære relasjoner, både fysisk og psykisk.

Det har ikke vært overdrevent fokus på denne type saker til nå.

Tone Ingebrigtsen utenfor rettssalen i Sandnes.

Kjendisstatusen til de involverte er årsak til den pågående flombelysningen. En positiv effekt er større bevissthet og sannsynligvis også lavere terskel for å si ifra og søke hjelp.

Det andre er også temmelig åpenbart: Trenerrollen, hvordan vi forholder oss til barneidrett, i kombinasjon med barneoppdragelse og det å være mor eller far.

Én tanke det er mulig å få etter alt som er blitt fortalt så langt, er en trenerpappa som i altfor stor grad har fått sitt liv til å handle om nettopp det: Å være trenerpappa.

Gjert Ingebrigtsen sammen med Henrik (til venstre), Filip og Jakob under en treningsleier i sveitsiske St. Moritz i 2019.

Kom hele livet hans til å handle om barnas suksess, som han ble en del av og som hadde verdi både sosialt og økonomisk?

Ble det en slags avhengighet?

Jeg tror i så fall ikke det er unikt.

Samtalene rundt lunsjbord på arbeidsplasser og middagsbordet hjemme på bakgrunn av alle sakene mediene presenterer fra rettssaken, kan være sunne og nyttige.

Hva gjør vi når barnet viser både talent og interesse for en aktivitet innen for eksempel idrett eller kultur?

Hvor mye skal mor og far støtte og løfte og involvere seg før det blir usunt?

Og ikke minst: Hvordan forholder vi oss den dagen barnets talent fortsatt er på plass, men interessen for idrettsaktivitet er dalende?

Ingebrigtsen-datteren er et eksempel på det siste.

Har barnets satsing fått så stor plass i foreldrenes liv at tomrommet blir umulig å fylle den dagen sønnen eller datteren har mer lyst til å bruke tid på andre interesser?

Gjert Ingebrigtsen kom med denne innrømmelsen i retten:

– Jeg bygde opp min verden rundt trenerrollen snarere enn farsrollen. Jeg klarte ikke å stoppe meg selv, og ingen andre klarte det heller.

Elisabeth Asserson Ingebrigsen (til venstre) og Liva Børkja Ingebrigtsen har begge vitnet i tingretten i Sandnes.

Et tredje moment, som ikke ligger like åpenlyst, er evnen vi har til å sette oss inn i andres situasjon. Dette er det blitt pirket borti i rettssalen i Sandnes. Forsto for eksempel Gjert Ingebrigtsen hvordan hans oppførsel ble tatt imot hos andre?

Empati er evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker.

Reflekterte han rundt datterens følelser da hun mente friidrettssatsingen kostet mer enn det smakte? Tenkte han på sønnenes indre følelser for faren, da pappaen i stadig større grad ble trener?

– Han sa at jeg ikke var verdig å være hans datter lengre. Han forklarte at jeg ødela familien og alt vi sto for. Jeg fikk heller ikke lov å fortelle noen at jeg skulle slutte, sa datteren i retten.

Gjert Ingebrigtsen har sagt dette:

– Jeg burde vært mer lyttende til hennes stemme, i etterpåklokskapens lys. Vært mer lyttende enn snakkende. Jeg beklager av hele mitt hjerte at vi ikke var flinke nok til å lytte til henne.