Mennesker jeg er glad i lever midt i dette

For å forstå alvoret må vi tilbake til 1979, da et religiøst regime tok makten i Iran. Siden den gang har landet vært styrt av et autoritært system som kontrollerer nesten alle sider av menneskers liv.

Staten bestemmer hvordan folk skal leve, hva de kan si og mene, hva de kan tro på og hvordan kvinner skal kle og oppføre seg.

I over 40 år har iranere protestert. For frihet. For kvinners rettigheter. Mot vold, fattigdom og systematisk korrupsjon. Hver gang har svaret vært det samme: brutal maktbruk, fengsling, henrettelser og sensur. Mennesker har blitt straffet og drept for å kreve helt grunnleggende rettigheter.

Men nå er det annerledes. Folk har fått nok.

Åpen

Dette handler ikke lenger om en lov eller en politisk beslutning. Det handler om å bryte med et system som har undertrykt mennesker i generasjoner.

Regimets respons er selvfølgelig brutal. Internett kuttes for å skjule det som skjer, og ifølge rapporter ble over 20.000 mennesker drept på bare to dager. Og tallene fortsetter å stige. Dette er ikke tall man bare kan scrolle forbi. Det er menneskeliv.

Det er også viktig å forstå hva som skjer dersom dette opprøret blir knust. Det vil bety strengere lover, mer vold, flere fengslinger og flere henrettelser. Kvinner vil miste enda mer frihet. Unge mennesker vil bli straffet for å protestere.

Et helt land vil lære at håp er farlig, og regimet vil vite at det kan handle uten konsekvenser.

Jeg vet at jeg er privilegert. Jeg bor i Norge, et trygt land der jeg kan ytre meg fritt uten å frykte for livet mitt.

Men familien min er i Iran. Mennesker jeg er glad i lever midt i dette.

Derfor holder det ikke å være stille. Hvis du sier at du bryr deg om menneskerettigheter, kvinners rettigheter og frihet, så må du også snakke om Iran. Nå. Ikke senere. Ikke når det er trygt eller trendy. Nå.

Åpen