Mannen med sykkelen

Når jeg er i Oslo og går på Karl Johans gate, så må jeg alltid bortom Studenterlunden og «Mannen med sykkelen», hvor Gunnar Fridtjof Thurmann Sønsteby (1918-2012) sto 9. april 1940 om ettermiddagen.

For et par somrer siden viste jeg rundt i Oslo noen i min amerikanske familie, og stoppet opp ved Sønsteby-monumentet og fortalte litt om hans sagnomsuste krigsinnsats og at han fikk Krigskorset med tre sverd. Vi ble fort omringet av både japanere og andre amerikanske turister som ville høre på. En av dem undret seg og sa: «Er virkelig denne Sønsteby med sykkelen her en stor krigshelt og ditt lands høyest dekorerte innbygger? I Amerika hadde han stått høyt i været på en sokkel med alle sine 14 medaljer på brystet». Det var ikke slik den gjengse Sønsteby var. Hans medaljer lå i en skuff på Hjemmefrontmuseet, og ved store anledninger måtte han overtales til å ta dem på.

Sønsteby fikk av britiske myndigheter agentkodenummeret «Nr. 24». Han ba egentlig om få nummer 13, men det var allerede opptatt. Kallenavnet «Kjakan» fikk han av en i den kommunistiske motstandsgruppa til Asbjørn Sunde, som kalte ham for «Umulius Kjakabråten».

I 1942 startet han som britisk etterretningsagent i Oslo, og bygde opp et effektivt nettverk. Året etter unnslapp han så vidt Gestapo, og kom seg til England hvor han fikk opplæring i Kompani Linge. I oktober 1943 hoppet han ut i fallskjerm og ble nå aksjons- og sabotasjeleder for Oslogjengen. De utførte nesten 50 aksjoner mot okkupasjonsmakten og Quisling-regimet. I britisk historie er de benevnt som «den beste sabotørgjengen i Europa». Amerikanerne skrev om Sønsteby: «Norway’s real-life answer to James Bond». Med i Oslogjengen var også sørlendingene Viggo Axelssen og Edvard Tallaksen.

Jeg ble kjent med Gunnar Sønsteby på Norges Hjemmefrontmuseum, da jeg satt der og bladde i arkivet i forbindelse med at jeg skrev boka «I natt gjelder det!» Den svært kontaktskapende Sønsteby spurte hva jeg holdt på med og hvor jeg kom fra. Jeg svarte at jeg skulle skrive ei bok om kapringsoperasjonen Carhampton ved Flekkefjord som ble ledet av farsundsmannen Odd K. Starheim. Gunnar fortale da at han vinteren 1943 i Oslo hadde møtt to av Carhampton-karene som kom fra dekning i Eiken. Det var Andreas Aubert og Harald Sannerud. Sannerud hadde blitt alvorlig syk, og oslogutten Aubert skulle følge ham til Oslo og videre til Sverige.

Sønsteby ville vite hva slags oppdrag de hadde vært på i Norge, og hvor mange som var med dem på oppdraget. Men det hadde de to ikke lov av Starheim til å si noe om. Som kjent mistet Starheim og 15 andre, som var med på Carhampton-operasjonen, livet under forsøk på å komme seg tilbake til England med kystrutebåten DS «Tromøsund».

Sønsteby sa til meg at han hadde ei sikker fluktrute til Sverige, og kunne ha fått alle Starheims soldater trygt over grensa, dersom noen hadde fortalt ham at de trengte hjelp til å komme seg tilbake til England etter den mislykkede kapringen av tyske skip ved Flekkefjord.

Da boka «I natt gjelder det!» ble lansert, så kom Gunnar Sønsteby til kulturhuset Kvinesdal for å delta. Her møtte han en av hovedpersonene i boka, Johan Vegge fra Kvås, samt Linge-soldat Asbjørn Fjeld fra Kvinesdal.

Da det i 2003 skulle være 60-års minnemarkering på Rudjordsheia for Linge-telegrafist Fredrik Aaros fra Søgne, som ga livet sitt der, så ville gjerne Gunnar komme. Han var da 85 år, og jeg sa at turen opp til motstandshytta på Rudjordsheia var temmelig bratt, trolig den bratteste på hele Sørlandet. «Gjør ingen ting», svarte Gunnar, «jeg ringer forsvaret, så kommer jeg med helikopter!». Helikopteret med Sønsteby kom, og omring 1000 lydhøre mennesker fra store deler av Agder kom til senderhytta og minnesteinen, som i dag har blitt et besøksmål for skoleelever. Sønsteby ga uttrykk for at slike minnemarkeringer var viktige for å holde historien om motstandskampen levende for nye generasjoner.

I sin tale fra trappesteinen på Rudjordsheihytta sa Sønsteby bl.a: «Selvfølgelig var mange av Linge-gutta spydspisser, men uten den vanlige mannen, uten de sivile, uten bonden, så kunne vi som motstandsfolk bare ha pakket sammen. Jeg tror det er få steder at man har stilt opp på en slik måte [som her i Lyngdalen/Lister], og blitt tatt så hardt på. Jeg tenker på dem som havnet på Arkivet i Kristiansand».

Sønsteby kom i samtale med meg inn på den tragiske skjebnen som, «Tallak», Edvard Tallaksen (26), fra Kristiansand fikk, og som var en av Gunnars nære medlemmer i Oslogjengen. Tallaksen ble såret i kjeven i en skuddveksling med tyskerne på Plasskafeen, tatt til fange, og torturert. Han hengte seg på cella på Akershus festning for ikke å røpe Oslo-nettverket. Tallaksen hadde 18.1.1944 skutt lensmann og angiver Yngvar Løvdok i Drammen.

Den 1. desember 2004 kom Sønsteby til et fullsatt Lyngdal kulturhus og fortalte. Etter foredraget var det anledning til spørsmål, og en i salen spurte: «Hvem sloss dere for under krigen? Sloss dere for en ideologi?» Sønsteby svarte da med ett ord: «Kongen, – vi sloss for Kongen».

Filmen «Nr 24» gir et utilslørt innblikk i et tema som Sønsteby ikke snakket mye om: likvideringen av tyske og norske nazister. Norske og britiske myndigheter satte i 1944 i gang operasjon Buzzard (musvåk) og Oslogjengen utførte 15 likvidasjoner på nazister som hadde angitt eller torturert motstandsfolk. Mest kjent er likvideringen i Blindernveien av sjefen for statspolitiet Karl A.N. Marthinsen, som ledet aksjonen med å sende de norske jødene til Auschwitz og ivret for at Hirden skulle settes inn mot Milorg i krigens sluttfase. Bakholdattentatet ble utført av Henrik Hop og Andreas Aubert. Sistnevnte var Sønstebys mest lojale og uredde kollega. Aubert kom, som nevnt, til Flekkefjord på operasjon Carhampton i 1943, og på vei til Oslo med den syke Sannerud, overnattet han på gården til Johan Vegge på Rudjord i Kvås.

Den 5. juli 1944 fikk Oslogjengen dette telegrammet: «Kan Buzzard avlive angiveren Thorleif Oeimoen i Kristiansand S». Øymoen var fra Lyngdal, og hans angiveri førte til at omkring 190 sørlendinger ble arrestert, en ble skutt og en torturert i hjel på Arkivet. Øymoen ante fare og flyktet til Tyskland i krigens sluttfase. Han ble arrestert sommeren 1945 og dømt til livsvarig tvangsarbeid.

Gunnar Sønsteby døde 10. mai 2012, 94 år gammel. Han var klar til sinns til det siste. Da hans kiste ble båret ut av Oslo domkirke, sto 24 gardister æresvakt og fire F-16 jagerfly kom i lav høyde over Oslo sentrum. Et nasjonalt symbol på fred, frihet, demokrati og det frie ord hadde forlatt oss.