Mangfold på biblioteket

I Kristiansand – en av Norges mest mangfoldige byer – finnes det i 2025 fortsatt ikke et grunnleggende boktilbud på kurmanji, språket til titusenvis av mennesker i Norge. Det burde være utenkelig. Likevel må brukerne selv drive hele prosessen, mens biblioteket skyver ansvaret videre. Dette handler ikke om kapasitet. Det handler om prioriteringer.

Da jeg i starten av november ba Kristiansand hovedbibliotek om å bestille et startsett med bøker på kurmanji, fulgte jeg nøyaktig det løpet som Det flerspråklige bibliotek krever. Der står det klart: «Bokpakker kan bare lånes av bibliotek i Norge. Privatpersoner og andre institusjoner må kontakte sitt lokale bibliotek for å gjøre en bestilling.» Med andre ord: Det er bibliotekets ansvar å bestille.

Likevel fikk jeg til svar at jeg burde «bestille selv» og bruke fjernlån. Det er umulig – og i strid med nasjonale retningslinjer. Dette er ikke en enkel misforståelse. Det er et symptom på en bredere utfordring: minoritetsspråk prioriteres ikke som en del av kulturpolitikken i sør.

Åpen

Folkebiblioteklova sier noe helt annet

La oss se hva loven faktisk forplikter kommunen til. I målsettingen står: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.»

Når kurmanji – et stort og levende språk i Norge – ikke finnes i bibliotekets hyller, brytes disse prinsippene:

• Tilbudet er ikke allsidig

• Tilgangen er ikke lik for alle som bor i landet

• Offentlig samtale og deltakelse blir skjevt fordelt

• Formidlingen av kultur til en hel minoritetsgruppe blir fraværende

Dette er ikke et spørsmål om «service». Det er et spørsmål om lovoppfyllelse. Andre kommuner får det til. Hvorfor ikke Kristiansand?

Det flerspråklige bibliotek finnes nettopp for å gjøre dette enkelt: Kommunen bestiller, og bokpakken kommer ferdig kuratert. Oslo, Trondheim, Harstad og flere mindre kommuner gjør dette uten problemer. At Kristiansand – med en av Sør-Norges største minoritetsbefolkninger – ikke klarer det samme, handler ikke om ressurser. Det handler om vilje. Det handler om prioritering.

Mangel på kurmanji-litteratur skaper reelle konsekvenser

Når barn og unge ikke ser sitt språk i det offentlige rom, taper vi språkutvikling, kulturell identitet, motivasjon for lesing og tilknytning til samfunnets fellesskap. Biblioteket er ikke bare en bokhylle. Det er en demokratisk institusjon. Og den formen for ekskludering som skjer når kurmanji ikke finnes, er ikke tilfeldig – den blir systemisk.

Slik ble saken «utsatt» igjen

Etter at jeg viste til lovverket, svarte biblioteket at de ville «vurdere saken på nytt» – men at den på grunn av sykdom måtte vi vente «en stund». Sykdom er selvsagt helt legitimt. Men kulturpolitikk kan ikke reduseres til: «Når riktig person er på jobb, får dere litteratur på eget språk.» Det er ikke slik man driver en offentlig institusjon.

Kristiansand må gjøre det som loven allerede krever

Hvis kommunen mener alvor med inkludering og demokratisk deltakelse, bør følgende skje: Etabler et stabilt grunnutvalg bøker på kurmanji i Kristiansand hovedbibliotek. Bestill bokpakker fra Det flerspråklige bibliotek som en fast rutine — ikke basert på tilfeldige bemanningssituasjoner. Løft minoritetsspråk fra «ekstraarbeid» til en naturlig og formell del av bibliotekets kjerneoppdrag.

Dette er ikke et særkrav. Det er en rettighet. Kristiansand snakker ofte om mangfold. Nå er det på tide at biblioteket viser det i praksis.