– Mange vil elske den

ROMAN: Kritikerne jubler hemningsløst, stjerneforfatter skryter – og jeg liker også denne fortellingen om nokså vanlige mennesker. Likevel ...

Tessa Hadley (f. 1956) er en britisk veteran, men først nå er hun oversatt til norsk. Foto: Forlaget Press

Tessa Hadley: Søsken. Oversatt av Hilde Rød-Larsen. 361 sider. Forlaget Press.

I møte med denne boken fikk jeg en underlig følelse av å ha sett filmen før. Eller lest boken. Selvsagt har jeg ikke det, for den britiske veteranen Tessa Hadley er ikke oversatt til norsk tidligere, og så vidt jeg vet er ikke «Søsken» (originaltittel «The Past») filmet. Men det er noe med disse pastellfargede familiefortellingene som er så gjenkjennelige at de glir over i hverandre og samtidig minner om virkelige liv.

Nettopp det er romanens store styrke, og jeg har sympati for forfattere som ruller fram beretninger uten voldsom ytre dramatikk. Jovisst er det både tunge tanker og sterke kjensler underveis, en lavmælt og intens nerve som driver historien framover – og bakover. Men ingenting roper på nyhetsoverskrifter. I «Søsken» møter vi nokså normale mennesker som lever sine liv, i medvind og motbakker, i lykke og savn, i forbitrelse og begeistring, kjærlighet og mismot.

Alt kretser rundt den godt voksne søskenflokken som hvert år samles i besteforeldrenes forlatte hus på den engelske landsbygden. I år har broren med seg sin tenåringsdatter og nye kone – en av søstrene kommer med sine små barn, en annen kommer med sjelen full av savn, den tredje har eksens voksne sønn på slep. Dermed er det duket for små og store hverdagsdrama, forbudte følelser og rivalisering, trøst og uenighet, mimring og forsøk på å forstå hvemoghvaoghvorfor.

Alt er gjort med solid rutine og i kjærlighet til disse menneskene som diktes fram i en troverdig nestenvirkelighet. Slik sett er det lett å forstå at britiske kritikere bruker ord som «enestående», «vidunderlig» og «storslått», at selveste Zadie Smith skryter hemningsløst på coveret, og at svenske og danske storaviser jubler «endelig!» og «suveren».

Likevel har jeg noen innvendinger, og de går ikke på handlingen – gjennom hele romanen får forfatteren meg til å være oppriktig interessert i personene. Men hun gir for mye av det gode: Hun er overtydelig i sine skildringer, portrettene hennes proppes med forklarende psykologiseringer – som om hun ikke tror leseren er i stand til å lese. Hun må skrive at en person er en feiging, i stedet for å la oss forstå det selv.

I tillegg er hun detaljert opptatt av klær og utseende, noe som ofte bremser teksten og sender tankene i retning av lettvint kiosklitteratur. Videre er hun ekstremt opptatt av adjektiver – jeg har knapt lest en tekst så full av beskrivende ord. Noen ganger funker det godt og farger teksten, men ofte blir det påståelig og masete i stedet for oppfinnsomt eller poetisk. Når hun dessuten er nesten manisk i sin bruk av innskutte setninger, blir språket på merkelig vis både levende og forutsigbart.

Kanskje er innvendingene bagatellmessige, muligens sier de mer om min personlige smak enn om forfatterens utvilsomme kvaliteter – hun er jo både stilsikker og klok i sin tilnærming til familiens hverdagsdramatiske historie og halvskjulte forhistorie. Så ja, muligens er jeg for streng, mange vil elske denne boken som fortjener lyse, norske sommerkvelder.