Mange menn kan ikke lenger forklare hva det vil si å være en mann

DEBATT: Jeg får så hatten passer av Aftenbladets gjestekommentator Natasja Askelund. Hun følger definitivt ikke sin egen oppfordring om å overse mine «evinnelige utspill» der jeg «setter ting på spissen».

Bedre å gå baklengs inn i historien enn å trampe ignorant inn i fremtiden, skriver Jarle Mong i sitt svar til Natasja Askelund. Foto: Eirik Brekke / Bergens Tidende

Jeg vedgår gjerne at jeg spissformulerer med vekslende hell, når det er sagt så har jeg møtt min overkvinne i Askelund. Billedkunstneren er også en ordkunstner og de mange spisse personkarikeringene stikker både her og der.

Askelund gir meg den noe tvilsomme æren av å være antitesen til hennes egen mann. Mens han kan gråte, er dypt takknemlig, elsker teater, er attraktiv og bygger terrasse, går jeg rundt og uttrykker min mandighet med å brumle og røske meg patetisk i balla mens jeg venter på neste omgang med dugnadssex, ifølge Askelund. Jeg vedgår at hennes kontrasterende skildringer er fornøyelige.

Formatet tillater ikke en utfyllende gjendrivelse og korrigering av Askelunds mange karakteristikker, vranglesning og oppkok på løsrevne sitater fra gamle blogger tatt ut av sin sammenheng. Oppklaringer av typen «jeg liker faktisk å gå på teater» og «vi har faktisk sex fordi vi har lyst vi også altså», er heller ikke en type renvasking som vil styrke min mandighet som for tiden har dårlige kår i det offentlige rom.

Menn er feilbarlige

«Kanskje får Jarle Mong for mye oppmerksomhet», skriver Askelund og har kanskje et poeng, men denne gangen var det faktisk Aftenbladet som ringte meg. Grunnen til at avisen ringte meg var at vi spesielt blant unge menn ser en konservativ trend. Vi som vil ta vare på tradisjonelle verdier og har et tradisjonelt syn på familie, kjønn og seksualitet lever ifølge Askelund i en eventyrverden hvor vi lever rosenrøde privilegerte liv og fritar oss selv fra den brutale virkeligheten billedkunstneren befinner seg i.

I Askelunds virkelighet baker mannen bursdagskaker mens hun slår ned giftige drager med sitt sverd av et tastatur og nekter innbitt å gi opp friheten sin. I hennes virkelighet fnises det «av lite imponerende dickpics» og menn sendes skjelvende til legen av sterke kvinner.

Gjesteskribentens innvendinger har absolutt noe for seg. Verden er full av sterke kvinner som mang en gang har måttet ta det ansvaret mange menn har flyktet fra. Jeg er fullstendig klar over menns historiske tilkortkommenhet. Jeg er også klar over at ikke alle passer inn i trange kjønnsroller. Det er ikke alltid slik at mannen løper for å redde barnet som holder på å brenne inne, selvsagt finnes det unntak. Vi menn klarer ikke alltid å gjøre det vi helst skulle ønske at vi gjorde, dette understreker jeg også i intervjuet.

En mannlig identitetskrise

Hovedproblemet med Askelunds innlegg er ikke primært det hun skriver, men det hun ignorerer. Hennes historiske analyse med sitt utgangspunkt på 50-tallet er for å si det forsiktig sterkt preget av hennes ideologiske overbevisninger. Det som for meg synes å ligge utenfor Askelunds forståelseshorisont er det faktum flere og flere i Vesten peker på en mannlig identitetskrise. Det er ikke slik at alle menn har det som Askelunds partner.

Mange menn kan ikke lenger redegjøre for hva det vil si å være en mann. Med stor iver har kjønnsidentitet og kjønnsroller blitt effektivt demontert, det mange menn står igjen med er en fornemmelse av skam og skyld. Menn er overrepresentert i samfunnets mørketall fra avbrutt utdannelse, via ufrivillig arbeidsledighet og domfellelser, til rus og sosial isolasjon. To av tre som begår selvmord før fylte 25 år, er menn. Menn er også underrepresentert på prestisjestudier som juss og medisin. Flere gutter enn noen gang tidligere, vokser opp uten en far og et mannlig forbilde. De nekter å påta seg skylden for forfedrenes angivelige synder og føler selv at de aldri har vært en del av noe undertrykkende patriarkat.

En slitesterk mannsvisjon

Mange av dagens unge menn som trekkes mot konservative verdier lengter ikke tilbake til middelalderen, men etter retning og en positiv og slitesterk mannsvisjon. En slik visjon finnes i den kristne troen. Bibelen viser vei mot en maskulinitet som ikke undertrykker, dominerer og beriker seg selv, men løfter opp en tjenende maskulinitet som beskytter, forsørger, omfavner ansvar og elsker sin neste. Dette er det motsatte av å fraskrive seg virkeligheten man befinner seg i og å mene «en masse om hvordan de ville gjort ditt og datt», slik Askelund skriver.

Askelund beskriver grundig og detaljert om min utilstrekkelighet som mann, her treffer hun godt, nettopp derfor trenger jeg og mange andre menn en mannsvisjon å strekke oss etter. Min intensjon har aldri vært å utdefinere, men å inspirere. For øvrig tror jeg Askelunds mange fiendebilder, retorikk og tone fungerer som en effektiv vaksine mot karikerende aggressiv feminisme.