Man tuller ikke med bygdas sjel

Den (u)demokratiske og usikre politiske situasjonen bygder og utkantstrøk befinner seg i i dag, der lokaldemokratiske spilleregler er delvis fraværende, og tilsynelatende lite verd, fortjener derfor et dykk inn i betydningen av slagordet. Ikke minst når det nå skal spares innen helse/omsorg og oppvekst i fylker og kommuner, og flere ti-talls skoler foreslås å legges ned.

Slagordet har etter hvert blitt adoptert som et slags nasjonalt ikon-ord, som har definert Norges bosetnings og by/bygdemønster i lang tid, og der distriktene og byene involveres i hverandre og spiller roller overfor hverandre i mange sammenhenger.

Stemmer det da i dag at by og land går hand i hand? Hvis vi forsøker oss på en fornuftsforklaring og hva vanlige folks oppfatning av slagordet er, må følgende problemstillinger og tilnærminger anvendes og legges til grunn:

Geografi og historie: Søgne, som eksempel på bygd/land/distrikt som sted, er på ingen måte lik Kristiansand, og Kristiansand er selvsagt heller ikke lik Søgne. Søgne er Søgne, og Kristiansand er Kristiansand. Betong, asfalt og nedbygd natur står som en motsetning til jorder, skog og natur. All verdens kartverk, polygonpunkter og grenseanvisninger stadfester og beskriver dette.

Med geografi og historie som forklaringshjelp, er bildet både pragmatisk og tydelig. Historien forteller om Christian Quart som grunnla Christiansand på ei sandslette i 1641. Byen ble egen bykommune i 1837, samtidig som Søgne og Greipstad også ble egen kommune. Dette skjedde i forbindelse med innføringen av det lokale selvstyret.

Kristiansand er altså definert som en by, som grenser opp mot bygda Søgne mot vest. Søgne er definert som ei bygd, som grenser opp mot byen Kristiansand mot øst. Og begge kommunene ble altså til samtidig. Med andre ord – tydelige og klare grenser. Bygd og by, by og bygd. Ikke bygd i byen, eller by i bygda, men hver for seg med gode både geografiske og historiske forklaringsmodeller. Og slik har det vært i 186 år.

Kultur: Går vi videre inn i nok en forklaringsmodell, med kultur som utgangspunkt, er forskjellene mellom bygde- og byfolk, om mulig, enda mer påtagelige og tydelige. På bygda er man bønder, og i byen er man «byfolk». I byen oppsøker man Kilder, Kunstsiloer og kafeer til påfyll av kulturopplevelser, og der «Klubbens» nettverk er sentralt.

På bygda kjører man traktor eller firehjuling og tar en kaffe på Tappen og spiser burger på Kjesken eller stekt makrell på Gunders én gang i uken. Enkelte kaller visstnok innbyggerne i byen for både finere og fiffere enn innbyggere på bygda. Dét skal vi imidlertid la ligge her.

Areal: I Norges langstrakte land er det 108 definerte byer. 46 administrative byer og 62 med bystatus. Hvis vi deler Norges totalareal med 108 byer, havner vi på 3566 km2– et areal 5,5 ganger større enn det Kristiansand kommune er i dag, og 7,8 ganger større enn Oslo. Sagt på en annen måte har vi rikelig med land å ta av i Norge.

Verdiskapning: 70 pst. av verdiskapningen i vårt langstrakte land foregår grovt definert mellom Kristiansand og Kristiansund. Mens forvaltningen av verdiene i all hovedsak foregår i sentrale byer som Oslo og Stavanger. Det gjelder olje, gass, skipsfart og lakseoppdrett. Verdiene skapes og produseres altså i distriktene, i kommunene og på bygda, og forvaltes i byene. By og bygd er avhengige av hverandre i så måte.

Her kommer så absolutt slagordet til sin rettmessige betydning. Distriktene holder liv i byene, og byene i distriktene. De er avhengige av hverandres tjenester.

Norges sjel gjenspeiles på landet. Heimen og huset til en furet, værbitt nordmann og -kvinne, har sitt opphav her. Egenrådige og bestemte mennesker – høflige og litt sjenerte. Og ikke minst sjenerøse.

I byen bor det folk som har vært bygdefolk tidligere, men som ønsket å flytte til byen pga. utdannelse og jobb, mangfold og nye opplevelser. Byfolk som har bodd her i generasjoner, sammen med helt nyinnflyttede bygdefolk.

Et særnorske fenomen: I Norge er det 448.805 hytter eller fritidsboliger. Med sine 5.408.000 innbyggere, betyr det 12 nordmenn per hytte. Ingen land i verden har flere hytter i forhold til folketallet enn Norge. Og hytta benyttes i snitt 49 døgn i året (1/7 del av året).

Behovet for å komme tilbake til bygda, til landlige omgivelser og til et enklere liv, er altså sterkere i Norge enn i alle andre land. Et tankekors? Absolutt. Byfolk ser ut til å verken ville, ønske eller kunne kutte strengen til bygda. Det er der man får påfyll av energi og samler krefter til lange arbeidsdager i byene.

Har vi med disse betraktninger blitt noe klokere på betydningen av slagordet «By og land hand i hand»?

Neppe. Eller kanskje begynner enkelte å få øynene opp for hva som er i ferd med å skje?

Annekteringen av distriktsnorge til å bli bydeler av byene, er uansett et politisk overgrep med sentralisering som mål.

For man tuller ikke med bygdas sjel.