Målrettede likvideringer gir Israel et verktøy for å utøve kontroll.

Saleh al-Arouri (t.v.) møtte Hizbollah-leder Hassan Nasrallah i Beirut 25. oktober. al-Arouri ble drept i det som trolig var et israelsk droneangrep. Bildet er tatt av Hizbolla kommunikasjonsbyrå. Foto: Ap/NTB

Er det virkelig mer vold som stopper vold?

Israel har i flere tiår brukt det som internasjonalt omtales som targeted assassinations – målrettede likvideringer av ledere og operatører i væpnede grupper. Dette er ikke tilfeldig vold, men en strategi utformet på statlig nivå, med tydelige mål og grundige prosedyrer. Særlig etter 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen i Gaza har bruken av denne metoden økt markant. Hvorfor benytter Israel seg av denne strategien?

En offisiell strategi

Targeted assassinations er langt ifra noe nytt i det israelske militære universet. Allerede på 1970-tallet begynte Israel å utvikle metoder for målrettede drap. Det startet etter München-massakren i 1972, da israelske utøvere ble drept under OL, og utviklet seg etter hvert til en sentral del av landets sikkerhetspolitikk- og strategi.

Målet er å fjerne personer som anses som en alvorlig trussel mot israelsk liv og sikkerhet, enten gjennom planlegging, gjennomføring eller ledelse av voldelige angrep.

Disse operasjonene utføres av det israelske forsvaret, etterretningstjenestene Mossad (Israels utenlandsetterretning) og Shin Bet (den nasjonale sikkerhetstjenesten med ansvar for kontraterror og indre trusler), og er resultatet av omfattende etterretningsarbeid.

De siste månedene har flere slike aksjoner funnet sted både i Gaza og Libanon. I Gaza ble Marwan Issa, en sentral Hamas-kommandør med ansvar for spesialstyrker og koordinering av gisseloperasjoner, drept i et presist luftangrep i mars 2024. I Beirut ble Hamas-lederen Saleh al-Arouri og seks andre drept i januar, i det som trolig var et israelsk droneangrep. Arouri hadde en nøkkelrolle i å bygge opp Hamas’ kapasitet utenfor Gaza, og opererte i skjæringspunktet mellom Hamas og andre iranskstøttede grupper. I tillegg har Israel rettet seg mot ingeniører og sambandsledd som jobber med å utvikle våpensystemer i Sør-Libanon.

Nå ser vi det igjen - i målrettede angrep på Irans lederskap.

Militært grep og psykologisk trykk

For Israel handler målrettede likvideringer først og fremst om å svekke motstandernes kapasitet. Når nøkkelpersoner med spesialkompetanse elimineres, mister organisasjonen både ledelse og momentum. Likvideringene er ment å skape usikkerhet, frykt og paranoia internt i fiendens rekker. Det sendes et tydelig signal: Ingen er trygge, uansett hvor de befinner seg.

Dette er psykologisk krigføring så vel som militær presisjon. I tillegg til de nylige angrepene i 2024, huskes tidligere operasjoner som drapet på Hamas-grunnlegger Sheikh Ahmed Yassin i 2004 (rammet av rakett i rullestol), Hizbollahs militære leder Imad Mughniyeh i Damaskus i 2008, og det sofistikerte attentatet på den iranske atomforskeren Mohsen Fakhrizadeh i 2020, trolig utført med fjernstyrt våpen.

Juridisk forsvar og kontrovers

Israel hevder at målrettede likvideringer er lovlige under internasjonal humanitærrett, så lenge målet er direkte involvert i væpnet kamp mot staten.

I 2006 behandlet Israels høyesterett nettopp dette spørsmålet i det som iblant henvises til som The targeted killings case. Der ble det slått fast at slike angrep ikke er forbudt i seg selv, men at de må vurderes individuelt, og kun kan brukes mot personer som faktisk deltar i fiendtlig virksomhet. Domstolen krevde at ethvert angrep må være basert på solid etterretning, være siste utvei og følge prinsippene om proporsjonalitet og nødvendighet.

Et konkret eksempel på hvordan dette er blitt praktisert, er likvideringen av Hamas’ raketteksperter under den andre intifadaen som begynte i år 2000. Høyesterett pekte på at dersom en person planlegger eller deltar i angrep, og det ikke finnes andre realistiske måter å stanse dem på, kan et målrettet angrep være lovlig. Samtidig advarte domstolen mot rutinemessig eller vilkårlig bruk, og understreket behovet for etterfølgende gransking.

Effektivt, men risikabelt

Målrettede likvideringer gir Israel et verktøy for å utøve kontroll i en konflikt preget av asymmetri, irregulære styrker og hurtig eskalerende trusler. Operasjonene kan forhindre konkrete angrep, svekke fiendtlig ledelse og demonstrere statens handlekraft. For israelske beslutningstagere fremstår de som presise, raske og nødvendige inngrep i en kompleks virkelighet.

Men strategien er også svært kontroversiell. Den har utløst kraftig kritikk fra blant andre FNs spesialrapportører for utenomrettslige henrettelser, som har anklaget Israel for å bryte folkeretten og undergrave retten til liv og rettferdig rettergang. Kritikken skjerpes ytterligere når sivile rammes, eller når beslutningsgrunnlaget ikke er tilgjengelig for uavhengig etterprøving. Enkelte eksperter hevder at praksisen bidrar til å uthule skillet mellom krig og politiarbeid, og normaliserer en form for statlig vold som opererer utenfor rettsstatens prinsipper.

Selv om operasjonene ofte omtales som kirurgiske, er de ikke uten konsekvenser. Drapene kan føre til represalier, styrke fiendens samhold, og underbygge narrativer om israelsk overmakt og brutalitet. I det lange løp risikerer Israel å svekke sin legitimitet – både internasjonalt og i egne sikkerhetsvurderinger.

Det israelske forsvaret er kjent for å koordinere flere forsvarsgrener samtidig og gjennomføre operasjoner med høy presisjon og gjennomslagskraft.

Denne strategien om målrettede likvideringer forener etterretning, teknologi og politisk besluttsomhet på en måte som få andre stater evner – eller våger eller moralsk er villige til – å kopiere.

Men selv i en tid der forebygging og raske inngrep fremstår som nødvendige, må spørsmålet stilles: Er det virkelig mer vold som stopper vold? Svaret burde være et krystallklart nei.