2 hours ago
1
Foto: Video Reuters har fått/NTB En av de mest slående parallellene ligger i hvordan staten forsøker å forme fortellingen om hva som skjer.
Publisert: 26.01.2026 14:10
Det kan være på tide med en ny utgave av Lion Feuchtwangers roman «Søsknene Oppenheim», som ble utgitt på norsk i 1934, ett år etter den tyske utgaven. I Sverige kom en ny oversettelse i 2017 og i USA i 2022.
«Søsknene Oppenheim» følger flere medlemmer av den velstående, liberale og velutdannede jødiske familien Oppenheim i Berlin i månedene etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Familien er velintegrert i tysk samfunnsliv. De er ikke politiske aktivister, men representanter for den dannede borgerligheten: næringsdrivende og intellektuelle.
Romanen skildrer hvordan familiens tilværelse gradvis ødelegges gjennom en rekke tilsynelatende begrensede inngrep. Den fremstår imidlertid nå som mer enn et tidsbilde av nazistenes maktovertagelse og -utøvelse og er vel så mye en analyse av politiske mekanismer som utspiller seg i dagens USA (og deprimerende mange andre land): rettsstatens gradvise uthuling, normaliseringen av unntak og fremveksten av vold som administrativ praksis.
Effektiv mellomposisjon
SA dukker opp i romanen ikke som en kontinuerlig voldsmakt, men som et stadig mer påtrengende bakteppe. De foretar avhør, «beskytter» personer mot påstått folkefiendtlighet og griper inn der rettsapparatet ennå ikke har funnet sin nye form.
Når familiemedlemmer arresteres eller forsvinner, skjer det ofte uten klar begrunnelse, under betegnelser som midlertidig forvaring eller beskyttelsesarrest. Rettslige prosedyrer er formelt intakte, men i praksis tømt for innhold.
Romanen munner ikke ut i ett spektakulært overgrep, men i erkjennelsen av at det ikke lenger finnes noe sted å henvende seg. Når rettslige institusjoner, sosiale normer og personlig trygghet kollapser samtidig, blir flukt det eneste alternativet. Individets rettslige status er i realiteten oppløst fordi rettsstaten er demontert innenfra, uten at den formelt har opphevet sine egne lover.
I «Søsknene Oppenheim» opererer SA i en bevisst uklar posisjon. SA er hverken privat voldsmakt eller fullt integrert statlig institusjon. Nettopp denne mellomposisjonen gjør dem effektive. De kan gripe inn raskt, true, arrestere og overlevere, samtidig som staten formelt kan distansere seg fra deres handlinger ved behov.
Handlingene blir redefinert
I «Søsknene Oppenheim» er det nye ved volden det språket som omgir den.
Feuchtwanger viser hvordan regimet ikke først og fremst forsøker å skjule hva SA gjør. I stedet blir handlingene redefinert. Den politiske løgnen består ikke i en direkte benektelse av volden, men i en systematisk forskyvning av dens mening.
SA fremstilles i romanen konsekvent som en ordensmakt. Når de griper inn, skjer det med henvisning til stabiliteten og sikkerheten. Arrestasjoner omtales som beskyttelse, frihetsberøvelse som forebygging og overgrep som nødvendige tiltak i en overgangsfase.
Volden fremstilles som et avvik som snart vil korrigeres, selv om det i realiteten er et uttrykk for systemets indre logikk. Det avgjørende er at denne fremstillingen ikke bare formidles ovenfra. Den siver inn i hverdagen, i måten mennesker forsøker å forstå det som skjer rundt dem på.
Oppenheim-familien klamrer seg lenge til forestillingen om at SA representerer lokale utskeielser, misforståelser eller overdrevne reaksjoner i en urolig tid. Denne tolkningen støttes hele tiden av regimets egne forsikringer: Dette er ikke representativt, dette er midlertidig, dette er ikke slik staten egentlig fungerer. Volden gjøres banal og hverdagslig. Når språket hele tiden forsikrer om at alt skjer innenfor rimelige rammer, blir det stadig vanskeligere å protestere uten å fremstå som hysterisk.
Kontrollerer hvordan handlinger forstås
Over tid er det ikke lenger nødvendig å overbevise noen om at SA er en ordensmakt. Det er tilstrekkelig at ingen lenger forventer noe annet.
Når staten først har etablert et språk der vold alltid allerede er definert som orden og tvang som nødvendighet, blir selve erfaringen av overgrep vanskelig å formulere. Det som skjer, er presumptivt allerede innenfor de «riktige» rammene.
Regimet behøver ikke å skjule hva det gjør, fordi det kontrollerer hvordan handlingene forstås. Når språket først er på plass, kan SA handle åpent og likevel fremstå som noe annet enn det de er.
Forme fortellingen om hva som skjer
Ice i dagens USA er en føderal etat, etablert gjennom lov og politisk beslutning, men Ice opererer ofte i et rom der rettens ordinære garantier er svekket, særlig i møte med internering, deportasjon og administrativ frihetsberøvelse.
Som hos Feuchtwanger er problemet ikke fraværet av regler, men deres selektive anvendelse. En av de mest slående parallellene mellom Feuchtwangers skildring av SA-makten i «Søsknene Oppenheim» og det offentlige språket rundt Ice under Trump-administrasjonen ligger i hvordan staten forsøker å forme fortellingen om hva som skjer.
I romanen blir SA fremstilt som en ordensmakt, «beskyttende» snarere enn truende, og hvor begreper som «midlertidig forvaring» eller «beskyttelse» fungerer som eufemismer for tvang og frihetsberøvelse. Samtidig pulveriseres ansvaret ved at ingen offisielt tar eierskap til volden, selv om den faktisk finner sted i full offentlighet. Vold defineres som orden og tvang som en nødvendighet. Denne språklige forskyvningen tildekker systemets brutalitet.
Under Trump-regimet er Ice ofte blitt omtalt i lignende vendinger. Det offisielle språket har gjentatt at etatens tjenester er «beskyttende håndhevelse» av loven, et uttrykk som søker å dekke over det som for mange oppleves som militarisert, aggressiv maktbruk.
Da Renée Good ble drept av en Ice-agent i Minneapolis, valgte regimet å karakterisere henne som en «innenlandsk terrorist» og hevdet at skytingen skjedde i selvforsvar. Det offisielle språket forsøkte å legitimere handlingen gjennom et narrativ som avleder fra selve dødsfallet og retter oppmerksomheten mot et «truende» offer, snarere enn mot agentens bruk av dødelig makt.
Det samme språklige skiftet
I helgen ble også Alex Pretti skutt og drept i Minneapolis. Myndighetene hevdet også her at han var bevæpnet og utgjorde en fare, men videoer og øyenvitner tegner et annet bilde.
Myndighetenes fremstilling vektlegger frykt, trussel og nødvendighet, slik at dødelig vold blir et legitimt resultat av rettshåndhevelse.
I Feuchtwangers roman skjer det samme språklige skiftet: Volden anerkjennes sjelden som vold og blir i stedet bare fremstilt som en nødvendig side av håndteringen av et «ordensproblem». Denne retorikken gjør det mulig for staten å fortsette sin praksis uten at det blir sett på som avvik eller overgrep, og den skaper et offentlig rom der det er vanskelig å formulere kritikk som noe annet enn «misforståelse» eller «ekstrem reaksjon».
Det er denne evnen til å definere rammen for tolkningen av handlingene som knytter «Søsknene Oppenheim» til den politiske retorikken vi ser i tilknytning til Ice fra myndighetshold.
USA i 2026 er selvsagt ikke identisk med Tyskland i 1933, men romanen beskriver visse former for maktutøvelse som har en ubehagelig gjenkjennelig struktur.
To tanker samtidig
Feuchtwangers klarsyn for nazismens maktformer sto i et påfallende misforhold til hans politiske dømmekraft i møte med sovjetkommunismen. Der han i «Søsknene Oppenheim» avslørte hvordan vold kan kamufleres som orden, ble han i møte med Stalin forført av samme type retorikk.
Å lese «Søsknene Oppenheim» i dag innebærer derfor å ha to tanker i hodet samtidig, der man både tar teksten alvorlig som analyse av administrativ vold, språklig forskyvning og ansvarspulverisering og samtidig betrakter Feuchtwangers politiske enøydhet som en advarsel mot forestillingen om at ens motstanderes fordervethet gir en noe moralsk frikort.
Dette er en forkortet versjon av en tekst som først ble publisert på kronikkforfatterens Facebook-side.
English (US)