Maktelefanten

Innbyggertallet er brøkdelen av hva det er i de største byene. Folk flest på kloden har knapt hørt om dette landet, kunnskapen er ofte stakkato: kulde, vikinger og fjorder.

Men omvendt er det motsatt. For i dette landet lever den norske maktelefanten (ME) som påberoper seg kunnskap om folk flest på kloden. På den innenrikske banen for informasjon og meninger dominerer ME som Vipers hadde gjort det mot et bedriftslag.

Da amerikanerne - på motsatt side av kloden - skulle velge sin president, ble det fart i ME. Den ene av de to utvalgte kandidater ble godt på vei idiotforklart, og vi ble overøst med hvor ille det ville bli om han vant.

Det bar frukter, for nasjonalt og lokalt viste meningsmålinger at kun 1 av 10 støttet ham; det kunne ME passere, man hadde jo bl. a. disse på kafeen på Lista. Men da det fremkom at mange unge norske menn støttet ham ble ME vantro; svepen ble svinget.

Dagen etter valgseieren iførte ME seg en voksen-til-barn-mine, representert ved hun som har vært og har tatt mål av seg til å bli vår statsminister, og forklarte: «han er ikke noen politiker». ME kunne også fortelle om at norske krisetelefoner ble nedringte, Mental Helse og Kirkens SOS. Og litt senere, om den påtroppende presidents kommende administrasjon: «Klovner bak rattet».

Faktuelt handler det altså om klodens fremste supermakt, landet som gir oss trygghet - et levende demokrati med ca. 335 mill. innbyggere. Og politikeren som innbyggerne valgte, ble også valgt til president i år 2016, var nær ved å bli det i 2020, og i 2024 - rent bord. Flest enkeltstemmer, seier i alle sju vippestatene, 312 mot 226 delegater og flertall både i Senatet og Representantenes hus.

Ja, slik blir nivået - og den diametrale forskjellen i oppfatning - mellom innbyggere som har nærhet og førstehåndskunnskap om han og hans politikk - og de som befinner seg på en utpost ca. 600 mil unna, når ME har fått herje banen.

Og det ME peprer oss med daglig, altså menneskeskapte klimaendringer, klimakrise, uutholdelig varme, verdens viktigste sak. Det ble knapt nok nevnt i valgkampen. Men kandidaten velgerne foretrakk, kalte klimasaken en bløff, svindel og lovet at USA skulle trekkes ut fra Paris-avtalen. Skal dette bli kompatibelt, er det vel fantasitrollet som må tys til; at amerikanerne - som har hhv. ca. 60 og 130 ganger flere innbyggere og utslipp, enn oss - er dumme.

Her på hjemmebane spiller ME enstonig om hvor mye mer ekstremt været er blitt, og om varmespøkelse. Altså i et land der gjennomsnitts-tempen er på kjøleskapnivå (1,7 grader i 2023). Der mest ekstreme varme og døgnnedbør ble målt i hhv. 1970 og 1940. Hvor det på Sørlandet aldri i ettertid har vært mer ekstrem flom og vindforhold enn i hhv. 1892 og 1969, og der verste tørke var i 1947.

ME forteller oss eventyr om at i dette søkkrike oljelandet må vi ha et dyrt mylder av bomstasjoner, i motsetning til i andre land. Dette for å kunne bygge møtefrie veier mellom de største byer, og for å besøke Kristiansand sentrum. Og at tross myriader av fosser mv. må strømmen være dyr. Det gir også et nedrig klassesamfunn. Mange må kjøre på omveier, kjøre farlig, holde seg borte fra kommune-/regionsenteret og dets attraksjoner, ha kalde hjem.

ME spilte en av sine råeste kamper da kommunene Søgne og Songdalen (S/S) ble overvalset og nedlagte. Stortinget hadde vedtatt frivillighet. Begge kommunestyrene vedtok nei og 2/3 ønsket ikke storby i folkeavstemning, innbyggerhøring og meningsmåling. Økonomien var god.

Et klart flertall på Stortinget innså senere uretten, åpnet for ny folkeavstemning. ME ble rasende; trenerte etter verste evne. Og da S/S - altfor sent - fikk folkeavstemning, var adgangen til å stemme nei til storby, strupet. Et nei, var befengt med at Sørlandets største fusjon, påtvunget og jukset til av ME for lenge siden, skulle rives ned igjen. Likevel - og tragisk, nærmere halvdelen (45 %) i Søgne ønsket det.

Storbyens økonomi, er i flg. storby-ledelsen så ille at det er som å stå på «en brennende plattform». Kutt og kuttforslag hagler over S/S og dette legitimerer ME med at mange andre kommuner sliter. Men du lider av hukommelsestap, ME.

For storbyens økonomiproblemer, forverring i driftsresultat/disposisjonsfond mm., kuttene i S/S fra år 2020, kom lenge før 2024-situasjonen.

Du lovet også at økonomien skulle bli bedre i storbyen kontra det å ha tre kommuner. Du lovet betydelige stordriftsfordeler. I tillegg glemmer du at hadde S/S forblitt egne kommuner hadde vi unngått en enorm 8-årig prosess om storbyen, splid og gigantiske etableringskostnader. I sistnevnte inngår bl. a. tapping av 7 statstilskudd, hvorav kun storbytilskuddet har utgjort 292 mill.

Og hadde S/S forblitt egne kommuner, ME, så hadde de i dag heller ikke ønsket seg storby. Antall norske kommuner som har søkt sammenslåing siste 5 år er null.